Søk hos Faane

onsdag 29. april 2009

FrPs samarbeids-schizofreni

FrP har marsjert ut av byrådet i Bergen, fordi de ikke kan være med på å administrere en forlengelse og utvidelse av bompengeringen rundt Bergen.

Dette er et eksempel på det klassiske dilemmaet som alle samarbeidende partier treffer på fra tid til annen. "Hva får vi igjen for å sitte med makt og innflytelse, og hva er kostnaden ved kamelene vi må svelge?"

Når kamelene blir for store, kaster man kortene. Høyre gjorde det i 1986 på påskepakken, Senterpartiet gjorde det i 1990 på EØS-saken. At Frp går ut av et byrådssamarbeid pga en sak som er svært viktig for partiet, er derfor i seg selv ikke så oppsiktsvekkende.

Det som gjør saken interessant er den taktiske vurderingen til FrP.

Ingen partier i Norge har antagelig større vanskeligheter med å velge mellom innflytelse og egen-markering som FrP. Partiet er nærmest schizofrent i forhold til denne problemstillingen.
På den ene siden higer partiet etter anerkjennelse, samarbeid, bli tatt inn i det ”gode selskap”, og å bli oppfattet som en del av etablissementet.

På den andre siden er det få partier som er så selvbevisste, velgerfokuserte og opportunistiske som FrP. Og oppslutningen på meningsmålinger og valg, viser at partiet har vært særdeles gode til å gjennomføre dette også.

Allerede på midten av 80-tallet red dette dilemmaet partiet som en mare. Skulle man dempe noen av de mest populistiske synspunktene f.eks. i innvandrings-, kultur-, og alkohol-politikken for å legge grunnlag for et bredt samarbeid? Eller skulle man gi blaffen i de andre partiene som hele tiden snakket nedsettende om FrP, og kjøre sitt eget løp med sine egne saker?
Partistriden før, under og etter ”Dolkesjø” i 1994 ga en foreløpig avklaring. Her skulle det satses på egenmarkering, koste hva det koste ville.

Målt i velgeroppslutning har det vært en knall-suksess. Målt i politisk innflytelse, har det ikke gitt resultater. For det er faktisk ikke slik at det er den berømte kjøttvekta som avgjør hvor stor politisk makt og innflytelse man har. Venstre demonstrerte det med å ha flere statsråder enn stortingsrepresentanter en periode. Det kan gi større makt å ha 5% oppslutning i en koalisjon, enn å ha 30% og stå utenfor.

De siste årene har det virket som om FrP-pendelen har svingt den andre veien. At man bevisst har søkt etter måter å vise at man er villig til å selge politiske saker for å få til samarbeid. At man er et parti som kan inngå i et flertallsstyre. Og det har særlig vært vist til det gode borgerlige samarbeidet partiet har i store kommuner som Oslo, Bergen, Tønsberg, osv. Gjennom konstruktiv dialog på riksplan, og praktiske bevis på kommuneplan, skulle partiet vise seg frem som et ansvarlig regjeringsparti for de andre borgerlige partiene ved valget i 2009.

Sett i DENNE sammenhengen, er uttredenen fra bystyret i Bergen meget interessant. Er det et tegn på at pendelen igjen er i ferd med å svinge tilbake mot selvstendighets-linjen? Er det Siv som har stått bak og instruert Bergen FrP? Og har KrF og Venstres kontante avvisning av FrP som regjeringspartner nå gjort at partiet innser at frieriet ikke har ført frem, og at egenmarkeringen igjen skal blankpusses til valget?

Partiets schizofrene forhold til populisme kontra innflytelse er hvertfall ennå ikke avklart.
Blogglisten

1 kommentar:

  1. Kan du gjøre rede for hvorfor du mener schizofreni er rett begrep i denne teksten?

    Slutt å bidra til ytterlig forsøpling av begrepet. Hadde vært fint om du kunne brukt begreper du kan, i stedet for å prøve å smykke deg med fremmedord.

    SvarSlett