Søk hos Faane

onsdag 27. mai 2009

POLITIKERSKOLEN DEL 2: Sosiogeografiske konkurransefortrinn

Sosiodemografiske forhold er viktige elementer i samfunnsforskning. I politikken er sosiogeografiske forhold vel så viktig.

Dette skyldes delvis at valgkretsene i Norge benyttes til geografisk omfordeling av politisk makt. Dels den iboende by-region-konflikten i Norge. Og dels det representative elementet i norsk politikk.

Valgkretsene.
Ved Stortingsvalget i 2005 måtte hver stortingsrepresentant fra Hordaland, Akershus, Vestfold og Oslo i snitt ha over 17.000 stemmer for å få ett mandat. Vestfold var det fylket det krevdes flest stemmer å bli innvalgt fra – nesten 18.500. I Finnmark ble man innvalgt med 7.000 stemmer, tilsvarende 38% av antall stemmer i Vestfold. Forutsetter vi at ikke Vestfoldinger er mer lettlurte enn Finnmarkinger, skulle en tro at det er lettere å overtale 7000 i Finnmark til å stemme på seg, enn 18.500 i Vestfold. Nå er det antagelig vanskeligere å finne 7000 finnmarkinger enn 18.500 vestfoldinger, pga geografi og avstander. Markedsforholdet tilsier likevel at det er langt lettere å bli innvalgt fra Finnmark. Ser vi på konkurransesituasjonen, skulle en også tro at man ikke møter tøffere konkurrenter eller flere politiske talenter i Finnmark enn i Vestfold. På den annen side er det svært få mandater å konkurrere om i Finnmark, og du har kun sjanse dersom du stiller for en av de virkelig store partiene.

Jeg vil derfor anbefale at man sørger for å få oppvekst i en av de fylkene med relativt mange Stortingsrepresentanter, og hvor det samtidig kreves mindre enn gjennomsnittlig antall stemmer for å bli valgt. Da peker særlig Hedmark, Oppland, Buskerud, Møre og Romsdal, Sør-Trøndelag, Nordland, og Troms seg ut. Rogaland er også en mulighet. Poenget mitt styrkes av det faktum at enkelte av disse fylkene er blitt brukt som asyl-fylker for partiledere med dårlig oppslutning i eget fylke. Erik Solheim ble innvalgt fra Sør-Trøndelag i 1989, og Dagfinn Høybråten representerer KrF fra Rogaland. En rask gjennomgang av mange av representantene fra disse fylkene de siste periodene, understreker også poenget med at det skal mindre til å bli innvalgt fra disse fylkene. De er ikke bare overrepresentert mht befolkningsgrunnlag – de er også overrepresentert blant back-bencherne på Stortinget.

Harry er majoritetsaksjonær i A/S Norge
I de aller fleste land er det en iboende skepsis og maktkamp mellom urbane og rurale strøk. Og særlig konflikten mellom hovedstad og resten av landet. I Norge har et eget parti bygget opp hele sin eksistens på å dyrke denne konflikten.

Det som er den store forskjellen, er at i Norge er det distriktene som er i flertall. Oslos kulturelite, Akersgatas parlament og eliten i det politiske samfunnet befinner seg innenfor Oslo 0 til 3. Men den store gemene hop av velgere har helt andre postadresser. Oslo-eliten kan gjerne jamre seg over at bygde-Norge er harry, at Sputnik selger til platina, og at grilldressen er folkebunad nr 1. Men det er eliten som er i kraftig mindretall – som er særingene og raringene, og som skiller seg ut. Det er kanskje ikke rart at folket flokker seg rundt FrP, dess mer partiet stemples som Harry og lav-kulturelt. Det er jo slik folket selv er!.

Derfor er da også ett av de største politiske handikap du kan ha, å bli oppfattet som representant for Oslo-eliten. Nettopp dette har jo vært den eneste reelle hinderet Jens Stoltenberg har måttet forsere for å komme til Statsministerkontoret. Det er bare en rekke milelange anorakk-turer på langrenn som har reddet hans folkelighet og politiske karriere. Og uansett hvor mye vi liker Jonas Gahr Støre, og beundrer at han er en verdensmann, belest, kan fransk, og omgås de beste i verden, så har vi en intens mistro til mannen fordi han kommer fra Oslo Vest.

Det gjør ikke saken så veldig mye bedre om du hører til i noen av fylkene som streber etter å likne Oslofolk mest mulig. Akershus har jo Asker og Bærum som elitistisk draw-back, og Vestfold er feriestedet til alle rikingene, og begge faller dermed i Oslo-kategorien.
Konklusjonen er at enhver tilknytning til Oslo eller assosierte deler av landet bør tones kraftig ned.

”En av oss” - gruppetilhørighet
Det tredje hovedpunktet innen sosiogeografisk politisk karriereplanlegging, er det sterke representative preget på norsk demokrati.

I andre land har man en tendens til å velge de man mener er best kvalifisert for å bli ledere av landet. Har man vært tidenes beste avgangsstudent ved et prestisjetungt universitet, gjort en formidabel heltedåd og krigsinnsats, vist seg å være en vellykket forretningsmann, kommer fra en fin og historie-rik familie, eller er eksepsjonelt vellykket på annen måte, blir dette trukket frem og ført som bevis på at man er en drivende dyktig og god kandidat til å bli både statsminister og president. Heter man Kennedy, Roosevelt, eller endog Bush, får man en katapult-start på karrieren.

I Norge er det helt annerledes. Heter du Gerhardsen, Stoltenberg, eller Harlem, blir familietilhørigheten brukt mot deg. Har du tjent penger, vært dyktig på skolen, eller på annen måte vist deg som et ekstraordinært dyktig menneske, må dette bagatelliseres på en tiltalende ydmyk og beskjeden måte. Aller helst bør det forklares med at du har vært heldig, eller hatt flaks - ALDRI må det tilskrives at du har vært dyktig, flink, ambisiøs eller bedre enn dine likemenn.

Let heller etter feil, mangler, særegenheter eller andre kjennetegn som gjør at du kan fremstå som en del av folket, som lik deg og meg. Her gjelder det å bli oppfattet som representant for enten en veldig stor del av folket, eller en bitte liten del av folket. Midt i mellom er ikke like bra.


Noen eksempler:

  • Kjell Magne Bondevik profilerte seg som ivrig fotballinteressert, med ukentlige fotballtreninger med en kameratgjeng. (Veldig bra – fotball er for folket)
  • Torbjørn Jagland profilerte seg som Strømsgodset-tilhenger (Ikke bra, da Strømsgodset ikke er for folk flest nok)
  • Kjell Magne Bondevik ble deprimert pga stort arbeidspress (veldig bra, fordi han ga de deprimerte et ansikt)
  • Torbjørn Jagland ble utslitt av maktkamp med Jens (Ikke bra, fordi han skyldte på Jens-tilhengerne)
  • Jan Petersen profilerte seg som en opera-elsker (Ikke bra. Opera er for fint-folk)
  • Siv Jensen kjører motorsykkel (Veldig bra. Det er harry og tilstrekkelig mange gjør det)
  • Anders C Sjaastad kjørte trehjul-sykkel (Ikke bra – vi vil ikke at en forsvarsminister skal drite seg ut heller!)

En annen mulighet er å finne en liten, diskriminert eller underrepresentert gruppe man kan bli talsmann eller representant for. Her er valgmulighetene uendelige, fordi vi jo i Norge har en flora av organiserte interessegrupper. Det kan være en sykdomsgruppe, en lidelse som mange har, en folkelig interesse, etnisk identitet, eller en seksuell legning.

Hvor mange ganger har vi ikke hørt at vedkommende bør inn i politikken fordi han/hun representerer de eldre, de unge, kvinnene, nynorskfolket, de psykisk lidende, prostatikere, diabetikere, revmatikere, albinoene, de hjerteopererte, de amputerte, de fraskilte, de ugifte, de gifte, de skilte, aleneforeldrene, alenemødrene, alenefedrene, de barnløse, de med for mange barn, de som får for mange barn på en gang (flerbarnsfødende), de som ikke vil ha barn, de som ikke får lov å få barn, industriarbeidere, skogbruksarbeidere, fiskere, bønder, lærere, sykepleiere, leger, psykologer, kiropraktorer, terapeuter, konsulenter, små næringsdrivende, mellomsmå næringsdrivende, familiebedrifter, enkeltmannsforetakene, innvandrere, ikke-vestlige innvandrere, 3.generasjonsinnvandrere, rekken kan fortsette i det uendelige.
De aller fleste slike grupper går det utmerket godt an å assosiere seg med. Noen områder er imidlertid tabu-belagt selv i Norge, og disse vil jeg advare på det sterkeste mot. Sadomasochister og andre maoister er vi neppe åpne for i Norge, og selv om de pedofile har etablert et eget politisk parti i Belgia, spår jeg at å satse på samme kort i Norge ikke vil være et løft for karrieren.

Neste gang: Politikerskolen Del 3: Personlig identitet

Blogglisten

4 kommentarer:

  1. Morsom gjennomgang.

    For å legge en litt alvorlig tone så har jeg inntrykk av sansen for folkelige politikere og kritikken mot familiedynastier og elitistiske politikere på mange måter er nokså lik i USA som i Norge.

    For eksempel vist gjennom appellen til Sarah Palin.

    George W Bush vant jo ironisk nok to valg på å framstå som mer folkelig i forhold til "elitistene" Al Gore og John Kerry.

    Jeg tror også at Hillary tapte på å være del av "Clinton-dynastiet", mens Bill i sin tid vant på å være en fattigsønn fra Arkansas.

    Obama vant på å være svart og dermed underdog, mens Harvard bakgrunnen delvis ble brukt på å stemple også ham som elitist.

    Samtidig gjør den politiske dynamikken begge steder at et svært stort antall politikere i praksis kommer fra politiske dynastier.

    Frankrike virker mer å være et eksempel på et land som dyrker elitepolitikere (dvs. politikere med topp utdannningsbakgrunn; familiedynastier er ikke like utpreget der). Sarkozy er vel den første franske presidenten på lenge som ikke kommer fra École nationale d'administration.

    SvarSlett
  2. For øvrig Jan Erik må du komme deg ut av Høyre. Elitismen gjennomsyrer det partiet vet du.....

    SvarSlett
  3. Der var del 2 ja. Bra oppfølging.

    Selv kommer jeg til å satse på revmatikere, rett og slett bli det nye ansiktet for Norges revmatikere, med mindre Jahn Teigen og Anita Skorgan, styrer sine prosjekter inn i politikken.
    =o)

    SvarSlett