Søk hos Faane

onsdag 6. mai 2009

Tankevekkende om barnedebatten???


Det er rart hvordan vi bryr oss med hverandre, men alt for sjelden byr oss om hverandre. To saker som virkelig har opprørt meg i mediebildet de siste ukene illustrerer dette.

KrFs landsmøte og Fritt Ord-tildelingen til Nina Karin Monsen har igjen reist debatten om våre holdninger til homofili og det tradisjonelle familiemønsteret. Debatten viser på mange måter hvordan vi i Norge er eksperter på å bry oss med hverandres valg og levesett. Vi skal hele tiden mene noe om hva andre skal gjøre med sine liv. Bry oss med andres valg. Blande oss opp i hvordan andre lever. Og hvis de på død og liv må leve slik de selv ønsker, så skal de hvertfall ikke få anledning til å oppdra barn. For barn har kun godt av å vokse opp i et stabilt tradisjonelt familieliv med en mann og en kvinne – verken mer eller mindre.

På mange måter virker det som om vi bryr oss MED hva folk driver med, under dekke av at vi bryr oss OM dem.

Samtidig har en helt annen sak stjålet overskrifter og vakt sterke følelser. I forrige uke ble stefaren til Christoffer dømt for å ha mishandlet den 8 år gamle gutten til døde.

Mishandling av barn er den mest nedrige og avskyelige formen for vold i samfunnet. Hver gang vi leser om eksempler som Christoffer, spør vi oss hvordan i all verden slikt kunne skje uten at noen oppdaget det.

Carolina Øverlien og Mia Myhre ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress har i dagens VG en tankevekkende kronikk med tittelen ”volden mot barn”. Den handler i stor grad om hvordan vi alle, og særskilt de som beveger seg i barnemiljøer, må bli langt bedre til å bry oss om barna. Det er en rekke faresignaler og tegn som vi bør klare å snappe opp, for så tidlig som mulig å avdekke at her er et barn i fare. Men allikevel så kvier vi oss for det. Er da verden plutselig snudd på hodet i forhold til homofili-debatten. Er vi da plutselig ikke i stand til å bry oss OM noen, fordi vi synes det er plagsomt å bry oss MED dem?

Er det virkelig så galt at vi bryr oss MED de som ikke trenger det, og ikke bryr oss OM de som virkelig trenger det?

Jeg var heldig som fikk nye foreldre
Mange barn er forferdelig uheldig med valg av far og/eller mor. Det er den aller dårligste starten på livet et barn kan få. Og tragisk nok også en forferdelig utgang på livet for noen få.

Selv var jeg heldig – særdeles heldig.

Jeg kunne vært et uønsket barn, vokst opp hos en enslig mor kanskje uten evne eller mulighet til å ta seg av meg – og med faren for at en stefar som Christoffer sin snek seg inn i livet mitt. Ikke vet jeg – for jeg har aldri møtt dem. Og jeg har heller aldri kjent det savnet etter biologiske foreldre som Monsen mener jeg bør ha.

Men jeg vet at jeg i stedet fikk jeg en ny sjanse. Hos en kjærlig omsorgsfull familie som var så oppsatt på å dele sin kjærlighet med en liten, at de gikk til det skritt å adoptere en foreldreløs liten 1-åring fra et barnehjem i Oslo.

Mange er ikke så heldige at de får bli valgt på nytt.

Debatten om ”barns beste” er ikke er så enkel som Monsen og KrF vil ha det til. Det er ikke slik at det automatisk er de biologiske foreldrene til et barn som gir barnet den omsorg det trenger. Noen har dessverre verken ønske om eller evne til å ta seg av et barn. Det er selvsagt trist.

Samtidig er det altså en rekke ressurssterke mennesker som er vanvittig opptatt av å få barn, som har masse kjærlighet å dele, og hvis høyeste ønske er å få gi omsorg til et barn. Hva slags kjønn de har, må da være underordnet dette faktum?

Hvis jeg skulle velge mellom Christoffers stefar og en homofil far, er det neppe tvil om hva jeg hadde valgt. For Christoffers likeverdige ”søstre og brødre” hadde antagelig hatt det forferdelig mye bedre hos et homofilt eller lesbisk par, enn hos svært mange andre som i dag er foreldre.

Da jeg var stortingsrepresentant, var jeg blant annet saksordfører for den nye barnevernloven i 1992. Her ble prinsippet om at det er barnas beste som skal stå i sentrum slått fast. Barn er ikke underlagt foreldreansvaret. De har en selvstendig rett til å bli tatt vare på.

Jeg er enig med de som sier at det ikke er noen menneskerett å få barn. Men de barna vi får, bør ha krav på å vokse opp i trygge og omsorgsfulle omgivelser. Kanskje vi skulle starte å bry oss mer OM å følge opp det, enn å bry oss MED hvordan foreldrene lever?
Foto: Forskning.no

Blogglisten

13 kommentarer:

  1. Dette visste jeg ikke om - takk for nydelig, personlig innlegg. Stor klem!

    Hold forresten av fredag 12. juni.

    SvarSlett
  2. Veldig bra og persolig, Jan Erik.

    SvarSlett
  3. Dette innlegget fortjener en stor leserkrets! Takk for kloke ord.

    SvarSlett
  4. Det er ganske interessant hvordan noen greier å tillate seg å tale for "alle" om at de ønsker å kjenne sitt biologiske opphav.

    Det er faktisk ogaå en del som vet om sitt biologiske opphav, og like vel ikke ønsker å kjenne dem.

    ... for å rose en vettu blogpost i støyen for øyeblikket.

    SvarSlett
  5. Et meget bra innlegg! Takk!

    SvarSlett
  6. Hei og Takk! Nydelig. Nok en nyansering som setter NKMs normer ut i bitende kulde. Kjærlighet er godt gjemt i hennes budskap. Jeg har i alle fall problemer med å finne det. <3 Christoffer <3

    SvarSlett
  7. Jeg ble mishandlet som barn, og mitt indre barn hopper og danser av glede over et innlegg som dette.

    SvarSlett
  8. Et flott innlegg som setter debatten i perspektiv ved å bringe det hele ned på et personlig plan. Og det er jo akkurat det det handler om!

    Jeg ønsker deg en fin dag!

    SvarSlett
  9. Godt og viktig innlegg!

    SvarSlett
  10. Tusen takk for hyggelige kommentarer til innlegget. Flott å høre at flere kjenner seg igjen.
    Og Vampus: 12/6 er holdt av! Ble spent nå jeg!!!

    SvarSlett
  11. Jeg er så enig med deg i det du sier. Det er barnas beste det handler om, ikke hva vi voksne måtte føle eller ønske: http://rachelslekegrind.blogspot.com/2009/04/barn-trenger-bli-elsket-om-nkmonsen-og.html

    SvarSlett
  12. Nydelig innlegg, jeg er hjertens enig og har samme erfaring som deg. Jeg har heller aldri kjent noe biologisk opphav, og savner det overhodet ikke. Tvert om pleier jeg si at ikke alle kan velge sine foreldre, men jeg har vært så griseheldig at jeg har fått mine håndplukket til meg - og heldigvis for det!

    Jeg synes den generaliserende (og tilsynelatende økende) biosentrismen er trist, for den er ikke automatisk forenelig med intensjonen om barnets beste.

    SvarSlett
  13. Et godt og personlig innlegg av Fåne, men jeg synes ikke det treffer kritikken av reformen felles ekteskapslov: For det første handler ikke kritikken om å blande seg inn i andres liv. OK at reformen er presentert som en rettighetsreform for homofile og deres barn, men realiteten er at det er en reform som forandrer de juridiske rammebetingelsene på familieområdegt for alle borgere i Norge. Da burde det være prisverdig at det blir debatt. For det andre så er det en grunnleggende forskjell mellom det faktum at mange har andre foreldre enn sine biologiske foreldre, og det at staten ved lov tilrettelegger for dette som primært førstevalg. Før har det biologiske foreldreskapet vært utgangspunktet, så langt det er mulig. Nå oppheves det ved lov - hvilket varsler en helt ny tid. Den nye barnelovens § 4a rommer dette: - Eit barn kan ikkje ha både ein far og ei medmor. Fånes personlige historie er varm, men den krever ikke opphevelse av barnekonvensjonens foreldreforståelse, som lovgiverne nå utfordrer. http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article3067368.ece

    SvarSlett