POLITIKERSKOLEN DEL 3: Personlig identitet

Forrige del av politikerskolen dreide som om geografisk og gruppemessig tilhørighet. Mao hvilke fylker og hvilke grupper man bør orientere seg mot for å sikre seg politisk fremgang.
I denne delen går vi nærmere inn på de mer personlige identitetsskaperne, slik som utseende, bekledning, mimikk, og andre personlige forhold som kan fremme eller bremse karrieren.

Bekledning:
Du trenger ikke være moteekspert for å kle opp en politiker. Tvert imot, det vil føre til den sikre undergang å ta motetrender med inn i politikken.

Tenk deg om Siv Jensen skulle kle seg som Mira Craig? Eller Erna kopiere Vendela? Eller hva med om Liv Signe Navarsete forsøke å kle seg som Charlotte Thorstvedt, og Dag Terje Andersen i baggy zagge-bukse og hettegenser? Hva med Kristin Halvorsen i korte skjørt med nettingstrømpebukse, Sponheim med Pimp-dress i P Diddy-style, eller Torbjørn Jagland àla Jan-Thomas-stil?

Nei – det hadde selvsagt gått galt. Ikke bare hadde det gått ut over troverdigheten til politikerne, det ville vært minst like ødeleggende for omdømmet til moteskaperne bak merkeklærne. Heikki Holmås kunne gjort like stor skade for Hugo Boss, som det Kristin Kirkemo gjorde for adidas-jobbebuksa, og David Toska for Dale Garn.

Det hjelper heller ikke å vente til det som er kjempetrendy ikke lenger er fullt så trendy. Da den svært lite urbane Gudmund Restad ble Finansminister i Bondevik-regjeringen, hadde han (eller hans kone?) funnet ut at det visstnok var trendy å ha dress, skjorte og slips i samme matchende jord-farve. Han hadde en mørk brun, og en mørk grønn som han skiftet på. Det falt ikke heldig ut.

Heldigvis har norske politikere et svært enkelt klesvalg; Det skal være nøytralt, se formelt ut men ikke dandy og fise-fint. Det skal definitivt ikke være dyrt og eksklusivt, og det må ikke være for outrert eller ta oppmerksomheten bort fra den lysende personligheten og de blendende argumentene....

Dermed er svaret enkelt:

Herrene handler dress på Dressmann, og kvinnene handler den berømte DRAKTEN!

For den avanserte – noen flere tips:
Kvinnenes drakt kan gjerne være fargesterk, og gjerne gi assosiasjoner til partiets egen farge. Den bør utsmykkes med en enkel bluse og diskret smykker. Ikke store øreanheng eller voldsomme diamanter. Kanskje en liten brosje eller parti-pinn, for den litt vågale.

For mannen er det ennå enklere. Dressen bør være ensfarget, (Nei – skinnlapper på albuene eller jakkeslaget er IKKE et utslag av folkelighet!!!), og striper bør unngås fordi de ”sklir ut” dersom du er så heldig å komme i nærheten av et TV-kamera. Skjorten er lys (hvit eller blå). Slips kan droppes dersom det er et uformelt miljø du er i, men skal definitivt ikke erstattes med tørkle i halsen!. På fritiden (f.eks. om du intervjues på hytta, utenfor hjemmet en sen kveld, eller i en hjemme-hos-reportasje) kan dressjakke erstattes med en kledelig V-genser.

Antrekkene kan på en moderat måte krydres med noe som gir partiassosiasjoner, men overdriv ikke. Grilldress egner seg best på camping – ikke på en FrP-er på valgmøte, og Sp bør legge igjen FK-capsen når våronna er unnagjort.

Er du fortsatt veldig usikker på klesvalg, la det alltid henge et bilde av Gro og Kåre ved garderobeskapet ditt. Da bommer du aldri.

Venner
Fortell meg hvem du omgås, og jeg skal si deg hvem du er!

Her er det mange politikere som synder. Det hjelper ikke hvor folkelig og rølpete vi tror Party-Trond er, når han går hen og er fadder for barna til Märtha og Ari. Og det å henge med Celina Middelfart er heller ikke noe Folk Flest gjør, Siv!. Jan Simonsen bommet grovt da han tok med sin tsjekkiske mannlige stripper-venn på Stortinget. Og han gjentok brøleren da han pleiet omgang med en utlending som var i søkelyset for attentatet mot William Nygaard. Da treffer Gro mye bedre ved å ha Nelson M, Hillary C, Madeleine A, og Kofi A som sine omgangsvenner. Slikt er det virkelig schwung over!

Hvem man kan omgås er også individ-avhengig. Du skal ikke se bort fra at det er lettere for Siv å bli sett på byen med Jan-Thomas, enn det er for Dagfinn Høybråten. Og om en Kulturminister tok med Tone Damli Aaberget ut på middag for å diskutere musikkens plass i norsk kultur, ville nok Kulturminister Åse Klevelands motiver vært mindre mistenkeliggjort enn om Kulturminister Giske gjorde det.

Neste del av politikerskolen: Del 3 b) - Personlig identitet - forts...

POLITIKERSKOLEN DEL 2: Sosiogeografiske konkurransefortrinn

Sosiodemografiske forhold er viktige elementer i samfunnsforskning. I politikken er sosiogeografiske forhold vel så viktig.

Dette skyldes delvis at valgkretsene i Norge benyttes til geografisk omfordeling av politisk makt. Dels den iboende by-region-konflikten i Norge. Og dels det representative elementet i norsk politikk.

Valgkretsene.
Ved Stortingsvalget i 2005 måtte hver stortingsrepresentant fra Hordaland, Akershus, Vestfold og Oslo i snitt ha over 17.000 stemmer for å få ett mandat. Vestfold var det fylket det krevdes flest stemmer å bli innvalgt fra – nesten 18.500. I Finnmark ble man innvalgt med 7.000 stemmer, tilsvarende 38% av antall stemmer i Vestfold. Forutsetter vi at ikke Vestfoldinger er mer lettlurte enn Finnmarkinger, skulle en tro at det er lettere å overtale 7000 i Finnmark til å stemme på seg, enn 18.500 i Vestfold. Nå er det antagelig vanskeligere å finne 7000 finnmarkinger enn 18.500 vestfoldinger, pga geografi og avstander. Markedsforholdet tilsier likevel at det er langt lettere å bli innvalgt fra Finnmark. Ser vi på konkurransesituasjonen, skulle en også tro at man ikke møter tøffere konkurrenter eller flere politiske talenter i Finnmark enn i Vestfold. På den annen side er det svært få mandater å konkurrere om i Finnmark, og du har kun sjanse dersom du stiller for en av de virkelig store partiene.

Jeg vil derfor anbefale at man sørger for å få oppvekst i en av de fylkene med relativt mange Stortingsrepresentanter, og hvor det samtidig kreves mindre enn gjennomsnittlig antall stemmer for å bli valgt. Da peker særlig Hedmark, Oppland, Buskerud, Møre og Romsdal, Sør-Trøndelag, Nordland, og Troms seg ut. Rogaland er også en mulighet. Poenget mitt styrkes av det faktum at enkelte av disse fylkene er blitt brukt som asyl-fylker for partiledere med dårlig oppslutning i eget fylke. Erik Solheim ble innvalgt fra Sør-Trøndelag i 1989, og Dagfinn Høybråten representerer KrF fra Rogaland. En rask gjennomgang av mange av representantene fra disse fylkene de siste periodene, understreker også poenget med at det skal mindre til å bli innvalgt fra disse fylkene. De er ikke bare overrepresentert mht befolkningsgrunnlag – de er også overrepresentert blant back-bencherne på Stortinget.

Harry er majoritetsaksjonær i A/S Norge
I de aller fleste land er det en iboende skepsis og maktkamp mellom urbane og rurale strøk. Og særlig konflikten mellom hovedstad og resten av landet. I Norge har et eget parti bygget opp hele sin eksistens på å dyrke denne konflikten.

Det som er den store forskjellen, er at i Norge er det distriktene som er i flertall. Oslos kulturelite, Akersgatas parlament og eliten i det politiske samfunnet befinner seg innenfor Oslo 0 til 3. Men den store gemene hop av velgere har helt andre postadresser. Oslo-eliten kan gjerne jamre seg over at bygde-Norge er harry, at Sputnik selger til platina, og at grilldressen er folkebunad nr 1. Men det er eliten som er i kraftig mindretall – som er særingene og raringene, og som skiller seg ut. Det er kanskje ikke rart at folket flokker seg rundt FrP, dess mer partiet stemples som Harry og lav-kulturelt. Det er jo slik folket selv er!.

Derfor er da også ett av de største politiske handikap du kan ha, å bli oppfattet som representant for Oslo-eliten. Nettopp dette har jo vært den eneste reelle hinderet Jens Stoltenberg har måttet forsere for å komme til Statsministerkontoret. Det er bare en rekke milelange anorakk-turer på langrenn som har reddet hans folkelighet og politiske karriere. Og uansett hvor mye vi liker Jonas Gahr Støre, og beundrer at han er en verdensmann, belest, kan fransk, og omgås de beste i verden, så har vi en intens mistro til mannen fordi han kommer fra Oslo Vest.

Det gjør ikke saken så veldig mye bedre om du hører til i noen av fylkene som streber etter å likne Oslofolk mest mulig. Akershus har jo Asker og Bærum som elitistisk draw-back, og Vestfold er feriestedet til alle rikingene, og begge faller dermed i Oslo-kategorien.
Konklusjonen er at enhver tilknytning til Oslo eller assosierte deler av landet bør tones kraftig ned.

”En av oss” - gruppetilhørighet
Det tredje hovedpunktet innen sosiogeografisk politisk karriereplanlegging, er det sterke representative preget på norsk demokrati.

I andre land har man en tendens til å velge de man mener er best kvalifisert for å bli ledere av landet. Har man vært tidenes beste avgangsstudent ved et prestisjetungt universitet, gjort en formidabel heltedåd og krigsinnsats, vist seg å være en vellykket forretningsmann, kommer fra en fin og historie-rik familie, eller er eksepsjonelt vellykket på annen måte, blir dette trukket frem og ført som bevis på at man er en drivende dyktig og god kandidat til å bli både statsminister og president. Heter man Kennedy, Roosevelt, eller endog Bush, får man en katapult-start på karrieren.

I Norge er det helt annerledes. Heter du Gerhardsen, Stoltenberg, eller Harlem, blir familietilhørigheten brukt mot deg. Har du tjent penger, vært dyktig på skolen, eller på annen måte vist deg som et ekstraordinært dyktig menneske, må dette bagatelliseres på en tiltalende ydmyk og beskjeden måte. Aller helst bør det forklares med at du har vært heldig, eller hatt flaks - ALDRI må det tilskrives at du har vært dyktig, flink, ambisiøs eller bedre enn dine likemenn.

Let heller etter feil, mangler, særegenheter eller andre kjennetegn som gjør at du kan fremstå som en del av folket, som lik deg og meg. Her gjelder det å bli oppfattet som representant for enten en veldig stor del av folket, eller en bitte liten del av folket. Midt i mellom er ikke like bra.

Noen eksempler:

• Kjell Magne Bondevik profilerte seg som ivrig fotballinteressert, med ukentlige fotballtreninger med en kameratgjeng. (Veldig bra – fotball er for folket)
• Torbjørn Jagland profilerte seg som Strømsgodset-tilhenger (Ikke bra, da Strømsgodset ikke er for folk flest nok)
• Kjell Magne Bondevik ble deprimert pga stort arbeidspress (veldig bra, fordi han ga de deprimerte et ansikt)
• Torbjørn Jagland ble utslitt av maktkamp med Jens (Ikke bra, fordi han skyldte på Jens-tilhengerne)
• Jan Petersen profilerte seg som en opera-elsker (Ikke bra. Opera er for fint-folk)
• Siv Jensen kjører motorsykkel (Veldig bra. Det er harry og tilstrekkelig mange gjør det)
• Anders C Sjaastad kjørte trehjul-sykkel (Ikke bra – vi vil ikke at en forsvarsminister skal drite seg ut heller!)

En annen mulighet er å finne en liten, diskriminert eller underrepresentert gruppe man kan bli talsmann eller representant for. Her er valgmulighetene uendelige, fordi vi jo i Norge har en flora av organiserte interessegrupper. Det kan være en sykdomsgruppe, en lidelse som mange har, en folkelig interesse, etnisk identitet, eller en seksuell legning.

Hvor mange ganger har vi ikke hørt at vedkommende bør inn i politikken fordi han/hun representerer de eldre, de unge, kvinnene, nynorskfolket, de psykisk lidende, prostatikere, diabetikere, revmatikere, albinoene, de hjerteopererte, de amputerte, de fraskilte, de ugifte, de gifte, de skilte, aleneforeldrene, alenemødrene, alenefedrene, de barnløse, de med for mange barn, de som får for mange barn på en gang (flerbarnsfødende), de som ikke vil ha barn, de som ikke får lov å få barn, industriarbeidere, skogbruksarbeidere, fiskere, bønder, lærere, sykepleiere, leger, psykologer, kiropraktorer, terapeuter, konsulenter, små næringsdrivende, mellomsmå næringsdrivende, familiebedrifter, enkeltmannsforetakene, innvandrere, ikke-vestlige innvandrere, 3.generasjonsinnvandrere, rekken kan fortsette i det uendelige.
De aller fleste slike grupper går det utmerket godt an å assosiere seg med. Noen områder er imidlertid tabu-belagt selv i Norge, og disse vil jeg advare på det sterkeste mot. Sadomasochister og andre maoister er vi neppe åpne for i Norge, og selv om de pedofile har etablert et eget politisk parti i Belgia, spår jeg at å satse på samme kort i Norge ikke vil være et løft for karrieren.

Neste gang: Politikerskolen Del 3: Personlig identitet

POLITIKERSKOLEN DEL 1: Velg rett parti

Aller første bud for en broiler er å velge rett parti. Dette er et helt suksess-kritisk strategisk valg. Snubler du her risikerer du i beste fall å tilbringe noen år i apolitisk eksil, før du kan repatrieres inn i et annet parti.

På generelt grunnlag vil jeg fraråde å satse på partiet Rødt, ethvert parti med navn som inkluderer noe med ”nasjonal” å gjøre, samt Pensjonistpartiet. Vær også på vakt mot partier som finner det nødvendig å understreke sin demokratiske legning i partinavnet. Historien viser at det ofte har med dårlig samvittighet å gjøre.

Denne frarådning må ikke misforstås dit at jeg generelt advarer mot små partier. Størrelse har som kjent fra biologien ikke noe å si. Venstre er ett eksempel på et parti som har klart å skape grobunn for mange politiske karrierer til tross for liten oppslutning, og som dokumenterer at kjøttvekta er et redskap som egner seg bedre i landbruket enn i politikken.

Vær også forsiktig før du involverer deg i Arbeiderpartiet. De har tradisjonelt en sterk forkjærlighet for et begrep som heter ”ansiennitet”. Ansiennitet er den politiske broilerens verste fiende. I praksis innebærer det at du må stå i kø til det er din tur. Det har man selvsagt ikke tid til.

Til tross for dette, har Arbeiderpartiet faktisk klart å komme frem med mange politiske talenter de siste tiårene. Det har selvsagt med at det er mange plasser å fylle i det statsbærende partiet. Men det kan også ha noe med at det finnes måter å snike i køen på som jeg med min bakgrunn ikke kjenner til. Anniken Huitfeldt og Thorbjørn Berntsen avdekket imidlertid for noen år tilbake at dansing er ett virkemiddel som kan være fordelaktig, og som muligens trumfer ansiennitets-kortet.

Følgende to kjennetegn kan være en god rettesnor når du skal velge parti:

1. Et parti som plutselig opplever sterk fremgang ved valg.
   De vil som regel få underskudd på tilgjengelig kompetanse, og har et stort behov for et oppegående rådgiverkorps. SV og FrP på slutten av 80-tallet er eksempler på dette, hvor endog unge menn med artium fra Oppegård Videregående havnet på Stortinget. Slik fikk både Kristin Halvorsen, Paul Chaffey, og flere av mine partikolleger en hurtig start. Venstre i Bondevik-regjeringene er et annet eksempel, hvor plutselig partiet skulle besette en drøss statsråd- statssekretær, rådgiver, og stortingsplasser.


2. Et parti med generelt dårlig rekrutteringskraft, og hvor ungt talent er en mangelvare.
   KrF er kroneksempelet på dette. Er du høflig mot eldre, under 35 år, og i tillegg ikke tilbøyelig til å ha homosex (eventuelt skjuler deg MEGET godt), vil en lysende karriere ligge åpen som en 4-felts motorvei. Kjell Magne Bondevik er utvilsomt tidenes mest vellykkede parti-broiler. Det heter seg at Kjell Magne Bondevik var KrFs yngste politiske talent da han entret politikken på 60-talllet, og at han fortsatt var det da han gikk av som Statsminister 40 år senere….
   
   Lykke til med valget!
   
   Neste bloggpost: Politikerskolen Del 2: Sosiogeografiske konkurransefortrinn.

Faane starter Politikerskole

Stortingsvalget nærmer seg med stormskritt. Et stortingsvalg er ikke bare et valg av 169 stortingsrepresentanter. Noen hundre gruppesekretærer, politiske rådgivere, statssekretærer og partibyråkrater skal også utpekes. Unge ambisiøse og fremadstormende partibroilere ser derfor en anledning til å etablere seg i de norske maktsirkler i og rundt partikontorer, storting og regjeringskvartal.

Til glede og nytte for unge partimedlemmer over hele den politiske regnbuen, vil jeg derfor de neste ukene tilby et crash-kurs i den politiske karriere: POLITIKERSKOLEN – foreløpig i et ukjent antall deler.

(ADVARSEL: Folk med lav ironi-terskel, eller sarkasme-sperre må ikke lese alt med alvor. Selvironi og ubegrunnede sleivspark kan forekomme. )

Hvordan et pølsebrød blir til et balltre

En liten, nesten usynlig notis på side 3 i dagens Aftenposten, spredte nysgjerrig munterhet hos meg i dag. På nøkternt Aftenposten-vis, fortalte man historien om "larvene" - førsteårsstudentene på veterinærhøgskolen, som under den årlige revyen blir utsatt for en tradisjonell "dåp" av de eldre studentene. Vel og bra, bortsett fra at i år virket det som det hadde tatt av, med ekskrement-kasting, balltrær og rundjuling.

Hmm... Jeg gjorde meg noen refleksjoner om at veterinærstudenter kanskje bør oppføre seg som dyr, for å kunne forstå sine fremtidige pasienter.

Og deretter gjorde jeg meg opp noen tanker om hvordan denne hyper-tabloide saken ville sett ut på trykk i VG eller Dagbladet.

Men så søker jeg litt nærmere, og finner saken igjen på Aftenpostens NETTUTGAVE. Her var den betydelig mer utbrodert, og jeg finner ut at kilden er UNIVERSITAS.

Jeg anbefaler dere å lese orginal-kilden Universitas sin artikkel HER. Og særskilt kommentarene under, og redaksjonens beklagelse.

Særlig en kommentators konklusjon om Universitas er morsom:
flere tilhørere = én tilhører
stormet = ruslet
dengte løs = berørte (om man skal ta i)
balltrær = et pølsebrød

Slik kan det gå at et pølsebrød blir til et balltre!

Tankevekkende om barnedebatten???

Det er rart hvordan vi bryr oss med hverandre, men alt for sjelden byr oss om hverandre. To saker som virkelig har opprørt meg i mediebildet de siste ukene illustrerer dette.

KrFs landsmøte og Fritt Ord-tildelingen til Nina Karin Monsen har igjen reist debatten om våre holdninger til homofili og det tradisjonelle familiemønsteret. Debatten viser på mange måter hvordan vi i Norge er eksperter på å bry oss med hverandres valg og levesett. Vi skal hele tiden mene noe om hva andre skal gjøre med sine liv. Bry oss med andres valg. Blande oss opp i hvordan andre lever. Og hvis de på død og liv må leve slik de selv ønsker, så skal de hvertfall ikke få anledning til å oppdra barn. For barn har kun godt av å vokse opp i et stabilt tradisjonelt familieliv med en mann og en kvinne – verken mer eller mindre.

På mange måter virker det som om vi bryr oss MED hva folk driver med, under dekke av at vi bryr oss OM dem.

Samtidig har en helt annen sak stjålet overskrifter og vakt sterke følelser. I forrige uke ble stefaren til Christoffer dømt for å ha mishandlet den 8 år gamle gutten til døde.

Mishandling av barn er den mest nedrige og avskyelige formen for vold i samfunnet. Hver gang vi leser om eksempler som Christoffer, spør vi oss hvordan i all verden slikt kunne skje uten at noen oppdaget det.

Carolina Øverlien og Mia Myhre ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress har i dagens VG en tankevekkende kronikk med tittelen ”volden mot barn”. Den handler i stor grad om hvordan vi alle, og særskilt de som beveger seg i barnemiljøer, må bli langt bedre til å bry oss om barna. Det er en rekke faresignaler og tegn som vi bør klare å snappe opp, for så tidlig som mulig å avdekke at her er et barn i fare. Men allikevel så kvier vi oss for det. Er da verden plutselig snudd på hodet i forhold til homofili-debatten. Er vi da plutselig ikke i stand til å bry oss OM noen, fordi vi synes det er plagsomt å bry oss MED dem?

Er det virkelig så galt at vi bryr oss MED de som ikke trenger det, og ikke bryr oss OM de som virkelig trenger det?

Jeg var heldig som fikk nye foreldre
Mange barn er forferdelig uheldig med valg av far og/eller mor. Det er den aller dårligste starten på livet et barn kan få. Og tragisk nok også en forferdelig utgang på livet for noen få.

Selv var jeg heldig – særdeles heldig.

Jeg kunne vært et uønsket barn, vokst opp hos en enslig mor kanskje uten evne eller mulighet til å ta seg av meg – og med faren for at en stefar som Christoffer sin snek seg inn i livet mitt. Ikke vet jeg – for jeg har aldri møtt dem. Og jeg har heller aldri kjent det savnet etter biologiske foreldre som Monsen mener jeg bør ha.

Men jeg vet at jeg i stedet fikk jeg en ny sjanse. Hos en kjærlig omsorgsfull familie som var så oppsatt på å dele sin kjærlighet med en liten, at de gikk til det skritt å adoptere en foreldreløs liten 1-åring fra et barnehjem i Oslo.

Mange er ikke så heldige at de får bli valgt på nytt.

Debatten om ”barns beste” er ikke er så enkel som Monsen og KrF vil ha det til. Det er ikke slik at det automatisk er de biologiske foreldrene til et barn som gir barnet den omsorg det trenger. Noen har dessverre verken ønske om eller evne til å ta seg av et barn. Det er selvsagt trist.

Samtidig er det altså en rekke ressurssterke mennesker som er vanvittig opptatt av å få barn, som har masse kjærlighet å dele, og hvis høyeste ønske er å få gi omsorg til et barn. Hva slags kjønn de har, må da være underordnet dette faktum?

Hvis jeg skulle velge mellom Christoffers stefar og en homofil far, er det neppe tvil om hva jeg hadde valgt. For Christoffers likeverdige ”søstre og brødre” hadde antagelig hatt det forferdelig mye bedre hos et homofilt eller lesbisk par, enn hos svært mange andre som i dag er foreldre.

Da jeg var stortingsrepresentant, var jeg blant annet saksordfører for den nye barnevernloven i 1992. Her ble prinsippet om at det er barnas beste som skal stå i sentrum slått fast. Barn er ikke underlagt foreldreansvaret. De har en selvstendig rett til å bli tatt vare på.

Jeg er enig med de som sier at det ikke er noen menneskerett å få barn. Men de barna vi får, bør ha krav på å vokse opp i trygge og omsorgsfulle omgivelser. Kanskje vi skulle starte å bry oss mer OM å følge opp det, enn å bry oss MED hvordan foreldrene lever?

Foto: Forskning.no

My name is not your business

Dagbladet skrev i dag om Mahad Abdi Jama, som ikke ble kalt inn til jobbintervju til en butikkjobb før han søkte under navnet Mats. Nå hiver Likestillingsombudet og Venstre seg på banen, og mener at vi må ha anonyme jobbsøknader i staten. Grunnen er at man er redd at noen ikke skal bli innkalt til jobbintervju, dersom man heter noe annet enn Ola, Knut, Per, Kari eller Gunvor.

Men hva med de som ikke blir innkalt fordi de er for unge eller gamle? Skal vi anonymisere alder også?

Og noen kan jo risikere å ikke bli innkalt fordi de er kvinne eller mann? Er det ikke da en god ide å anonymisere kjønn?

Og hva skal man gjøre med de som har fordommer mot f.eks. siviløkonomer, og derfor ikke innkaller dem til intervju? Vi bør kanskje anonymisere utdannelsen deres?

Kunne blitt noen spennende ansettelser i staten etterhvert. Vi kunne jo gjort et forsøk med anonyme ansettelser i Likestillingsombudet og Venstre først, og sett hvordan resultatet ble. Skjønt - så stor forskjell hadde det vel ikke gjort.....


PS: Selv heter jeg Fåne - som på svensk betyr IDIOT....
Får håpe de innfører anonyme ansettelser i Sverige før jeg eventuelt må søke jobb der!

Fritt Ord anerkjenner trakassering

I dag får Nina Karin Monsen tildelt Fritt Ord-prisen i Oslo. Det har vakt sterke reaksjoner med både seriøse og useriøse innslag. Det som er interessant å observere er at debatten avdekker at skillelinjene i den politiske debatten ikke er så forutsigbare.

Kjente høyre-radikale liberalere som Snoen og Vampus tar avstand fra Monsens meninger, men forsvarer Fritt Ords tildeling. Det samme gjør Høyres Erling Lae.
Andre på den liberale høyresiden derimot, har tatt sterkt til motmæle mot tildelingen. Blant disse er Liberaleren.

Jeg må si meg uenig med Snoen og Vampus i denne omgang. Jeg synes det er vesentlig forskjell på å forsvare ytringsfriheten, og det å legitimere trakassering av andre mennesker, slik jeg oppfatter at Nina Karin Monsen gjør.

I formålsparagrafen til Institusjonen Fritt Ord heter det i vedtektenes paragraf 2:
”Institusjonen Fritt Ords fremste formål er å verne om og styrke ytringsfriheten og dens vilkår i Norge, særlig ved å stimulere den levende debatt og den uredde bruk av det frie ord. Fritt Ord kan også støtte andre sider ved norsk kultur, i første rekke den del av kulturen som gjør bruk av ordet. I særlige tilfelle kan Fritt Ord bidra til å fremme ytringsfriheten i andre land.”

La det være sagt først som sist: Selvfølgelig har Monsen er rett til å mene hva hun vil om ekteskapslov, homofili, barns rett til å ha både mor og far, osv. Det oppfatter jeg da heller ikke at det er noen debatt om. Spørsmålet er om det kvalifiserer til Fritt Ords Ærespris?

Det første man må spørre seg om er: ”Er Nina Karin Monsens standpunkter i denne debatten så undertrykte i Norge at de ikke komme frem i offentligheten? Er argumentene hennes så verneverdige at vi må sørge for at de forblir en del av debatten?”

Dessverre ikke! De holdningene og standpunktene Monsen forfekter er så avgjort en del av den offentlige debatt! Dessverre er de alt for utbredt, og alt for mye forfektet, fra alt for mange mennesker i dette land. Monsen representerer overhodet ikke noen ”uredd bruk av de frie ord”! Hun representerer holdninger med støtte i store deler av befolkningen.

Men la oss så si at hennes standpunkter ER viktige å bevare i samfunnsdebatten, og at det ER viktig at også den verdikonservative holdningen har en stemme i samfunnsdebatten? Er ikke DA Monsen en viktig bidragsyter til ytringsfriheten?

Jeg må svare NEI på det spørsmålet også. Fordi det må kunne gå an å argumentere for sitt syn, uten å være trakasserende og nedsettende overfor en gruppe mennesker.

Akkurat som det må være lov å være uenig i innvandringspolitikken, uten å være mot innvandrere. Akkurat som det må være lov å være uenig i kulturpolitikken, uten å være mot kultur. Akkurat som det må være lov å være for en liberal alkoholpolitikk, uten å være for alkoholisme. Så må det kunne gå an å argumentere mot ny ekteskapslov, uten å hetse homofile.

Og akkurat på dette punktet synes jeg Nina Karin Monsen gjør sin største synd. Fordi hun ikke skiller sak og person. Fordi hun rettferdiggjør mobbing av andre mennesker. Fordi hun legitimerer menneskeforakt. Fordi hun stempler en hel masse mennesker som uønskede.

En verdig vinner av Fritt Ord-prisen bør være kvalifisert både på SAKEN man brenner for, og FORMEN på bruken av ordet.

Nina Karin Monsen kvalifiserer ikke på noen av delene.

Lønning og Staff

I barndommen til den tabloide fjernsynsdebatt i kommersiellt TV, var det et program som het "Lønning og Staff". Og som navnet sier, var debattprogrammet ledet nettopp av Per Ståle Lønning og Tor Erling Staff.
Hans Bauge, den gang drosjesjåførorginal, og senere kjent som isbader og medlem i samfunnspartiet, var fast gjest i studio.
I en debatt om transplantasjon av grisehjerter inn i menneskekropper, fikk Bauge spørsmål om hva han synes om dette:
"Så lenge det er så mange folk som går rundt med grisetryner, ser jeg ikke noe galt i at de har grisehjerter", var det enkle svaret fra Bauge.

Kanskje godt at Lønning, Staff og Bauge er tatt av skjermen i disse griseinfluensatider?

Har debattshow på fjernsyn blitt bedre med tiden, eller er vi fortsatt på Bauge-nivå?

Steinerskolen ikke som andre skoler

I valgkampen i 1989 vakte daværende partileder Erik Solheim oppsikt ved å tilsidesette hele partiprogrammet midt i valgkampen. Han mente at programmet ikke var så viktig. Nå har SV gjort det igjen - om enn ikke i samme store målestokk. Men det må være litt rart for en skarve landsmøtedelegat i SV å oppleve at et vedtak man har gjort i det øverste organet blir endret etter at standpunktet har fått motbør i offentligheten.

I og for seg en interessant observasjon. Men jeg skal ikke dvele ved dette.

Gledeligere er det at vi nå har en kunnskapsminister som ikke lenger er partipolitisk forpliktet til å bekjempe Steinerskolene.

Gledelig for alle oss som har hatt stor glede av det pedagogiske alternativet Steinerskolen representerer. Og som opplever at poden istedet for å kunne bli satt utenfor i den offentlige skolen, vokser til å bli en person som får dyrket sine egne egenskaper og evner.

(Stolt far til Steiner-elev som har malt bildet over).

Når toleransen stopper ved det man ikke liker

Kristelig Folkeparti har vært samlet til landsmøte i helgen, og skal vi tro rapportene fra media, har partiet blankpolert verdi-profilen sin, og dyrket seg som toleransens og moralens parti i motsetning til alle andre partier.

Jeg får en særdeles dårlig smak i munnen når jeg hører KrF snakke om toleranse. For partiet står ved en toleranse, så snever og så trangsynt, at den minner mer om fordommer enn noe annet.

For hva skal man si om et parti som:

• Fortsetter sin kamp mot ekteskapslov, og kaller den ”en hån, trakassering og latterliggjøring av en av guds viktigste skaperordninger”.
• Fortsetter å kjempe mot at alle gifte skal stille på lik linje mht adopsjon
• Som vil hindre enkelte gifte kvinner å få assistert befrukting
• Og hvis partileder blir ”kvalm” av at andre partier tillater seg å ville redusere bistanden.

Lars Sponheim er sitert på å ha sagt noe meget klokt til Aftenposten lørdag. ”Jeg har respekt for at KrF har et annet syn. Jeg vil ikke fordømme at de står for noe annet”, sier han.

Her har dere noe å lære KrF! Toleranse handler faktisk om å tolerere standpunkter du er uenig i. Toleranse handler om å ha respekt for at andre har et annet syn. Toleranse dreier seg om å forsvare andre folks rett til å mene noe annet enn en selv. Toleranse er ikke noe man viser overfor folk man av en eller annen grunn liker, mens de man misliker kan møtes med intoleranse. Det er overfor de man er uenig med, at den sanne toleransen virkelig viser seg. Her står dessverre KrF fortsatt til stryk.