Søk hos Faane

tirsdag 30. mars 2010

Blankpolerte tåkefyrster

Jeg fikk nedenstående replikk på trykk i dagens Aftenposten.

Gjengir den her, med håp om å få kommentarer:

"En misforstått tanke om markedstilpasning og strømlinjeforming har inntatt norske politiske partier. Resultatet er at alle partienes særegenheter og irritasjonsmomenter files ned og profilen blankpoleres for å hindre at noen velgere støtes bort. Resultatet er politikk og politikere det er vanskeligere å mislike, men som det også er forferdelig lett å bli likegyldige til.
Vi har sett tendensen i det norske politiske miljø gjennom de siste ti årene. I takt med at rådgiverkorpset øker og en misforstått markedstenkning inntar de politiske partiene, dess likere og likere blir partiene. Eksemplene er mange:
Fremskrittspartiets streben etter å bli anerkjent som et ansvarlig regjeringsparti har medført at de skarpeste meningene og de mest provoserende standpunktene er blitt tonet ned. Alkoholpolitikken, skattepolitikken og bistandspolitikken er pakket inn i en ny språkdrakt for ikke å tråkke verdikonservative velgere på tærne.
Etter Høyres valgnederlag i 2005. var analysen at partiet var blitt oppfattet som for kaldt, kynisk og markedsliberalistisk. Derfor måtte partiet vise at de også var opptatt av velferdsordninger og hadde sosial samvittighet.
Dersom Kristin Halvorsens kongstanke om å bringe SV inn i Regjering skulle la seg realisere, måtte partiet tone ned sin NATO-motstand og ikke ri sine utenrikspolitiske kjepphester.
Og nå sist ser vi det i debatten rundt Inger-Lise Hanssen, som ønsker å reformere Kristelig Folkeparti, sope spindelveven ut av de erkekonservative krokene, og vise frem et mer moderne verdisynsparti for å tekkes nye velgergrupper.
Jeg frykter at resultatet av partienes forsøk på å markedstilpasse seg, er at de alle sammen blir utydelige tåkedotter i sentrum av norsk politikk. Og at partiene både blir vanskeligere å mislike, men også forferdelig mye vanskeligere å elske. Fremfor å dempe det særegne og karakteristiske ved partiene, bør man heller lete etter det som kan skille en ut.
Jeg savner med andre ord motet i de politiske partiene. Motet til å ta et valg om å være annerledes og å dyrke forskjellene. Motet til å vedkjenne seg at det innebærer at noen kommer til å mislike deg. Motet til å skaffe seg fiender, og dermed også nære venner. Til å tørre å bli hatet av noen og elsket av andre, fremfor å bli sett på med likegyldighet av alle.
Takke meg til et intolerant KrF og et miljøsosialistisk SV, fremfor en gjeng blankpolerte tåkefyrster. "


Blogglisten

4 kommentarer:

  1. Helt enig. Det politiske landskapet er på mange måter en "suppe i sentrum". Selv om dette gi for seg ikke er noe helt nytt. Særlig er konsensusen slående når de alternative statsbudsjettene legges fram. Man må bruke en gigantisk lupe for å kunne skimte noen ørsmå forskjeller. Slik bør det ikke være. For dette er et demokratisk problem.

    SvarSlett
  2. Er redd for at denne tåkeleggingen gjør det vanskeligere for folk å finne et parti de vil stemme på..

    SvarSlett
  3. Arve Edvardsen (H)31. mars 2010 kl. 22:20

    Veldig godt skrevet. Har anbefalt replikken til alle venner på Facebook. Vi trenger flere modige politikere. Et godt eksempel er Bård Folke Fredriksen som talte VIF klanen rett i mot.

    SvarSlett
  4. Svein Tore: Eksempelet ditt med statsbudsjettene er et godt eksempel. Når det skiller 2-3 % på utgiftssiden mellom ytre venstre og ytre høyre, kan man lure på hva slags alternativer velgerne egentlig har å velge mellom. Nå er det jo mye politikk som ikke avgjøres utelukkende av budsjettet, men det er hvertfall svært sentralt.
    Til Arve: Også et godt eksempel. Bård var tøff da han gjorde det, uansett hva du mener om saken. Og da får man som politiker respekt også. Politikere skal stå for det de mener er rett - uavhengig av om det er populært eller ikke. På lang sikt håper og tror jeg at det vil velgerne belønne.

    SvarSlett