Angsten for ideene

Torstein Ulserød har i Dagbladet i dag en meget god kronikk med tittel "Angsten for ideene" som omhandler de norske partienes angst for å ta prinsippielle og ideologiske debatter.

"Partiene snakker om «å levere» til velgerne som om de drev en pizzasjappe", skriver Ulserød. Jeg var selv inne på angsten for å ta kontroversielle standpunkter i gårsdagens blogg og kommentar i Aftenposten.

Ulserøds artikkel anbefales!

Blankpolerte tåkefyrster

Jeg fikk nedenstående replikk på trykk i dagens Aftenposten.

Gjengir den her, med håp om å få kommentarer:

"En misforstått tanke om markedstilpasning og strømlinjeforming har inntatt norske politiske partier. Resultatet er at alle partienes særegenheter og irritasjonsmomenter files ned og profilen blankpoleres for å hindre at noen velgere støtes bort. Resultatet er politikk og politikere det er vanskeligere å mislike, men som det også er forferdelig lett å bli likegyldige til.
Vi har sett tendensen i det norske politiske miljø gjennom de siste ti årene. I takt med at rådgiverkorpset øker og en misforstått markedstenkning inntar de politiske partiene, dess likere og likere blir partiene. Eksemplene er mange:
Fremskrittspartiets streben etter å bli anerkjent som et ansvarlig regjeringsparti har medført at de skarpeste meningene og de mest provoserende standpunktene er blitt tonet ned. Alkoholpolitikken, skattepolitikken og bistandspolitikken er pakket inn i en ny språkdrakt for ikke å tråkke verdikonservative velgere på tærne.
Etter Høyres valgnederlag i 2005. var analysen at partiet var blitt oppfattet som for kaldt, kynisk og markedsliberalistisk. Derfor måtte partiet vise at de også var opptatt av velferdsordninger og hadde sosial samvittighet.
Dersom Kristin Halvorsens kongstanke om å bringe SV inn i Regjering skulle la seg realisere, måtte partiet tone ned sin NATO-motstand og ikke ri sine utenrikspolitiske kjepphester.
Og nå sist ser vi det i debatten rundt Inger-Lise Hanssen, som ønsker å reformere Kristelig Folkeparti, sope spindelveven ut av de erkekonservative krokene, og vise frem et mer moderne verdisynsparti for å tekkes nye velgergrupper.
Jeg frykter at resultatet av partienes forsøk på å markedstilpasse seg, er at de alle sammen blir utydelige tåkedotter i sentrum av norsk politikk. Og at partiene både blir vanskeligere å mislike, men også forferdelig mye vanskeligere å elske. Fremfor å dempe det særegne og karakteristiske ved partiene, bør man heller lete etter det som kan skille en ut.
Jeg savner med andre ord motet i de politiske partiene. Motet til å ta et valg om å være annerledes og å dyrke forskjellene. Motet til å vedkjenne seg at det innebærer at noen kommer til å mislike deg. Motet til å skaffe seg fiender, og dermed også nære venner. Til å tørre å bli hatet av noen og elsket av andre, fremfor å bli sett på med likegyldighet av alle.
Takke meg til et intolerant KrF og et miljøsosialistisk SV, fremfor en gjeng blankpolerte tåkefyrster. "