Takk, Inga Marte!

Mange bruker anledningen til å skjelle ut Inga Marte Thorkildsen, etter at hun uttalte at vi ikke trenger Fredriksen i Norge.

Jeg synes ikke vi skal skjelle ut Inga Marte for å si akkurat det hun mener. Hun MENER faktisk at Norge ikke trenger kapitalister, eller personer som er villige til å investere i arbeidsplasser i Norge. Hun går faktisk rundt og TROR at underskogen av entreprenørbedrifter og underleverandører i Norge vil overleve selv om vi ikke har store lokomotiver eid av kapitalister som etterspør og kjøper deres varer og tjenester. Hun er faktisk OVERBEVIST om at du ikke kan bidra til verdiskapning i Norge på annen måte enn den du bidrar med over skatteseddelen.

Vi skal være glade for at Inga Marte mener dette - og tør si det!

Fordi det minner folk på at SV ikke er et uskyldig og snilt sosialdemokratisk parti som bare er LITT mer rettferdig og LITT mer solidarisk og LITT mer for miljø enn Arbeiderpartiet. Men at SV er et parti som faktisk ønsker en helt annen samfunnsorden, og som definerer verdiskapning og rettferdighet helt annerledes, og hvor det å skape finansielle verdier er en synd.

Det er jo nettopp slike debatter mellom Høyre- og Venstre-siden - om verdiskapning, næringsutvikling, skatt, kapital og ringvirkninger som Høyre-siden lengter etter å få. Som går midt inn i kjernen av forskjellene i verdisyn, ideologi og moral mellom de som tror på individet og de som tror på kollektivet.

Slike debatter bør vi fremelske, fremskynde og omfavne. Derfor sendes en STOR takk til Inga Marte!!

Fornuften seirer også i Høyre?

Jeg tør rett og slett ikke ta konklusjonen på forhånd, men ting tyder veldig sterkt på at Høyre er i ferd med å konkludere med et klart og tydelig NEI TIL DATALAGRINGSDIREKTIVET.

Slik kan hvertfall dagens uttalelser fra Jan Tore Sanner til Nettavisen tolkes. Det er de siste dagene kommet klare og tydelige nei fra en rekke sentrale fylkes- og lokallag i Høyre. Og ser man hvordan Sanner, som tidligere har vært tilhenger, nå uttaler seg er det tydelig at det arbeides med å finne en utgang fra tidligere posisjoner. Partiet er antagelig i gang med å reposisjonere seg i saken, og kunne komme ut som en klar motstander.

Det vil i såfall være en klok og gledelig beslutning av Høyre. Både fordi det vil posisjonere partiet som fremadskuende liberalt og individorientert, og ikke minst fordi det vil være tungen på vektskålen i forhold til å beskytte norske innbyggere mot ytterligere inngrep fra overvåkingssamfunnets klamme hånd.

STÅ PÅ HØYRE!

To nye bokanmeldelser: Menneskerøyk og Nesbø

Menneskerøyk av Nicholson Baker, og Hodejegerne av Jo Nesbø, omtalt på Faanes Bokblogg

Willoch-vås

"Carl I Hagens håndtering av partidemokratiet er så antidemokratisk at det diskvalifiserer ham fra ordførervervet", sier Willoch. Og Inge Lønning følger opp med et ballespark om at Hagen må legge om livsrytmen dersom han skal være ordfører, og henviser til Hagens Spania-opphold.

Greit nok at enkelte Høyrefolk ikke kan se for seg Carl I Hagen som ordfører i Oslo, men da får man komme med bedre argumenter enn det våset Kåre Willoch og Inge Lønning lirer av seg i dagens VG. Her virker det som at Willoch har latt sitt gamle Hagen-hat får ta styringen. Bare tanken på å få sin gamle rival som ordfører i Oslo, og den prestisje og anerkjennelse det vil gi Hagen, får det til å velte seg i ham.

Slike forsøk på å demonisere Hagen, slår bare tilbake på avsenderne og det partiet de assosieres med. Såkalt dannede folk som Willoch og Lønning burde holde seg for god for den slags skitten demagogi.

La det være sagt først som sist; Jeg er selv Høyre-velger og -medlem. Og jeg har selv tidligere fått erfare både de positive og negative sidene ved Carl I Hagens lederstil. Jeg skriver derfor ikke dette for å forsvare Hagen, men fordi jeg forventer litt mer av tidligere ledende Høyre-folk som jeg har sett opp til og respektert.

At Hagen har fått kastet folk ut av FrP er først og fremst et problem for partidemokratiet. Som Stortingspolitiker og parlamentariker siden 1973, har Hagen verken vist seg som udemokratisk eller med manglende respekt for de parlamentariske spillereglene. Tvert imot så har han vist seg som en som kjenner og forstår de politiske og demokratiske spillereglene bedre enn de aller fleste. Det er kvaliteter som man bør lete etter i et ordføreremne. Og jeg forutsetter selvsagt at Hagen, dersom har påtar seg oppgaven som ordfører, nødvendigvis setter av den tid og tilstedeværelse som må til for å gjøre jobben godt. Det er ingen grunn til å mistenkeliggjøre dette, slik Lønning gjør.

Kristin Clemet uttaler i samme VG at det kan være bra å ha vært skarpskodd og kontroversiell, men at det som ordfører kan være negativt fordi man da ikke blir så samlende. Det er et argument jeg kan respektere og forstå. Det finnes sikkert også andre argumenter mot at Hagen bør bli ordfører i Oslo.

Jeg for min del synes det ville vært en enorm styrke å ha Hagen som ordførerkandidat og Røsland som Byrådslederkandidat. Med Jensrud på andre siden ville det blitt politisk KnockOut i første runde!!!

Bokanmeldelse: Hitlerboken

Les mer om en både viktig og svært interessant bok HER

Ny bokblogg

Da har jeg tatt steget og blitt duo-blogger, og laget min egen BOKBLOGG. Her vil jeg etterhvert legge ut anbefalinger, bokanmeldelser og litteratursynspunkter. Kom gjerne med ris, ros, råd, og innspill - for dette er helt nytt for meg.

Bokbloggen finner du på egen link på siden, eller ved å klikke HER

Mayor Carl!

Carl I Hagen savner seg selv i politikken. Og jeg tror han deler savnet med mange andre også. Ikke bare blant FrP-velgere, men også hos politiske kommentatorer og mediene må det være Hagen-abstinens. Særlig tatt i betraktning at Lars Sponheim forsvant ut av politikken samtidig, er det blitt ett litt kjedeligere og gråere politisk landskap å rapportere fra.

Min Kjære VAMPUS har idag blogget, og gir klart uttrykk for at hun ikke mener Carl I Hagen bør bli ordfører i Oslo, fordi han ikke vil være samlende nok og ikke ordfører for "hele" Oslo. For en gang skyld er jeg sterkt uenig med Vampus.

Jeg tror kanskje både Vampus og Carl Ivar tar litt feil når de tror at ordførerjobben vil bringe ham tilbake i det politiske rampelyset.

Ordførerjobben er en representasjonsjobb. Jobben går ut på å representere hele Oslo utad på en god og profesjonell måte, i tillegg til de formelle delene ved å lede bystyremøter osv. At man har vært omstridt, betyr ikke at man ikke kan være samlende. Og at man har hatt politiske standpunkter bør ikke diskvalifisere fra et slikt verv. Ordførerjobben er noe helt annet enn en partilederjobb. Man kan derfor ikke dømme hvordan Hagen vil gjøre ordførerjobben ut fra hvordan han var som partileder. Det er jeg overbevist om at Hagen selv vet, og at han vil opptre både profesjonellt og ryddig som en eventuell Oslo-ordfører. Og det er ingen grunn til å tro at han vil være mindre inkluderende eller samlende enn en hvilken som helst skipsreder eller skuespillersønn.

Eggende Egeland

BOKANBEFALING:

Som et ”must” har jeg lest gjennom Tom Egelands tre eventyrlige bøker om arkeologen Bjørn Beltø. De trenger slett ikke leses som en trilogi, men står utmerket godt på egne ben hver for seg. Bøkene kan ikke anbefales varmt nok til alle elskere av krim, science fiction og mystikk. Her er det i overflod av mysterier, spenning, overraskende vendinger, ukjente motiver, spennende miljøer, og nye oppdagelser. Alt ført i pennen på en svært eggende, intensiv og spennende måte, som suger deg fra side til side – fra kapittel til kapittel.

Å lese alle tre i ett, slik jeg har gjort, gjør deg kanskje litt ør av alle relikvier, skjulte spor, mumier, hellige graler, mytologiske sekter, gravkamre og hemmelige skatter, papyrusruller, guder, engler, djevler, demoner og de merkverdigste hemmeligheter. Men Egeland gjør det hele så lettbent og sitrende spennende at du lett kommer inn i både fremmede begreper og merkelige navn.

Egeland drar oss lekende lett gjennom tid, sted og rom. Fra nåtidens nevrotiske og sære helt, albino-arkeologen Bjørn Beltø, til vikingetokter, førkristen tid, egyptiske faraoer, babels tårn, pyramider, til Vinland og spanjolenes oppdagelser av Amerika. Stavkirker i Norge, hemmelige klostre i Italia, palasser og hemmelige organisasjoner. Alt beskrives like levende og troverdig.

Og alt er tvinnet sammen i en intellektuell blanding av fiction og fakta. Hvor bibelhistorie og kjente myter på en troverdig måte flettes inn i historien og Bjørn Beltøs eventyr.

Sirkelens Ende er den første boken om Beltø fra Egeland. Den overgår Da Vinci koden, og kom til gjengjeld også ut FØR verdens-selgeren til Dan Brown. Den starter med en utgraving i Østfold, og som vikler både Bjørn Beltø og hans stefar inn i historien. Den avdekker både personen Beltø og årsaken til hans anstrengte forhold til sin mor og stefar. Beltø er en særdeles sær, sta og egenrådig arkeolog, som er mistenksom overfor de fleste. Det skal vise seg å komme godt med. Hans mistenksomhet får han til å stjele et gullskrin som utgravingen avdekker, og dermed starter jakten på Beltø, gullskrinet, mysteriet og løsningen.

Paktens voktere er kanskje en enda mer fantasifull thriller. Her lar Egeland alle hemninger fare over bord i den elleville thrilleren. Her tar han oss med til hemmelige symboler og tegn i norske klostre og stavkirker, nyoppdagede manuskripter beskyttet av Snorre på Island, vikingeplyndringer i Egypt, og en egyptisk yppersteprest bortført til Norge. Han syr norrøn mytologi sammen med kristne symboler og førkristen egyptisk religion. Og vi jakter til slutt på en mumie som har tatt veien fra Egypt til mellom-Amerika, via Norge, og som vil forandre hele verdenshistorien. Og på veien møter vi selvsagt mange som vil beskytte hemmeligheten og andre som vil ikke ønsker at historien skal endres.

Lucifers Evangelium er den siste Beltø-boken til Egeland. Boken starter med noen svært blodige drap i Kiev, og som fort sprer seg til Oslo, hvor Beltø kommer i besittelse av et ukjent evangelium som noen går over lik for å få fatt i. Beltø blir hovedmålet til en skjult sekt av religiøse fanatikere som tror evangeliet kan påkalle armageddon. Mens Beltø selv blir jaget, jager han selv på sannheten. Og hans mistenksomhet gjør at han ikke vet hvem han kan stole på. Den hemmelighet han sitter på er større og mer uvirkelig enn han kan forestille seg. Og det fører Beltø til både Vatikanet, til oppdagelsen og utgravingen av Babels tårn, og praktisk talt til alt mellom himmel og helvete.


God leseglede!

Javel, nei!... Eller ikke?

Terje Riis-Johansen har kanskje ikke vært HELT heldig med håndteringen og kommunikasjonen rundt Hardanger-saken. Derfor bringer vi her, i folkeopplysningens tjeneste, en oppklaring:

Oppklaring:

• "Svarene er at ja, ledningen er nødvendig og nei, det finnes ikke andre gode nok alternativer"
  Riis-Johansen til DN 29/6
• "Alle fordeler og ulemper er veid opp mot hverandre."
• "Jeg undres over påstandene i DN om at denne saken ikke er godt nok utredet."
  Riis-Johansen til DN 29/6
• "… jeg vil sørge for en gjennomgang ved eksterne eksperter på kraftframføring, kraftsystemer og samfunnsøkonomi... Berørte kommuner og instanser involveres i arbeidet."
  Riis-Johansen i Pressemelding 10/8
• ”Nå har vi gjort et vedtak om å sette ned et utvalg som skal ha en gjennomgang av saken"
  Liv-Signe Navarsete på TV2 11/8
• "Det er en god løsning som jeg kan stå inne for. Det gir oss en løsning som ikke skaper forsinkelser i prosjektet, samtidig som vi kan bli enige om faktagrunnlaget for en sjøkabel."
  Riis-Johansen under møte i Øystese 12/8
• "Vi har hele tiden sagt at det skal være en ekstern gjennomgang av eksperter som skal vurdere sjøkabel i Hardanger."
  Riis-Johansen til Nationen 17/8

Og sist men ikke minst:

• "Vi kommer ikke til å si noe mer før alt er klart. Vi ønsker ikke å skape kaos"Riis-Johansen til Nationen 17/8

Frem og tilbake er dobbelt så langt

Giske bør spise sine egne ord - ikke aksjer

Paul Chaffey har blogget for NA24 i dag, og benytter anledning til å ta et godt og betimelig oppgjør med Næringsminister Giskes tåpeligheter om verdiskapning og aksjespising...

HER finner du Chaffeys kloke ord.

Monster-Moskè

Så var da norsk og amerikansk politikk ikke så ulik allikevel.....

Diskusjonen om å tillate bygging av en moskè på Ground Zero er selvsagt kontroversiell, og nå kan vi avsløre hvor Hardanger-politikerne har funnet inspirasjonen til sin hjemlige debatt de siste ukene.

Monster-Mosque er begrepet som er tatt i bruk for å karakterisere moskeen, i håp om at dette vil skremme amerikanske politikere fra å tillate et slikt bygg. Så gjenstår det å se om motstanden mot Monster-Moskeen er like vellykket som motstanden mot Monster-Master.

Miljøargument med spennende vri

Professor Jon Samseth bruker miljøargumenter for å gå inn for bygging av atomkraftverk for å dekke energibehovet i Bergensregionen. Billigere og sikrere enn gasskraft, sier professoren.

Spennende tanker, og interessant at debatten om atomkraft kanskje kan våkne til liv i Norge. Er vi modne for å ta en seriøs diskusjon om dette, eller er temaet politisk spedalsk?

Om MonsterMas og OrdMakt

Det er blitt gjort et stort poeng av at konstruksjonen og introduksjonen av ordet ”Monstermast” bidro til å påvirke utfallet av debatten rundt luft- vs sjø-strekk i Hardanger, og mediene har fått på pukkelen for ukritisk bruk av ordet. Dette er selvsagt ikke noe nytt fenomen. Ord gir makt, og kampen om å vinne begrepene har alltid vært sentral i retorikkens kunst.

Politikere og media – ja alle som lever av formidling av ord – er ute etter å forenkle, fargelegge, billedliggjøre og pedagogisere sine budskap.

Noen ganger handler det om å forenkle språket. Ord som ”handlingsregel” og ”solidaritetsalternativet” er forsøk på å lage begreper som kan brukes i stedet for den litt mer kompliserte forklaringen. Så kan man diskutere hvor vellykket slike begreper er, når det stort sett kun er et fåtall som vet hva begrepene betyr.

I forbindelse med Hardanger-diskusjonen, er det imidlertid et annet utgangspunkt for bruk av nye og oppkonstruerte ord – kampen om å vinne diskusjonen og å få opinion og media over på sin side. Og her har åpenbart motstanderne vært langt flinkere enn tilhengerne.

”Monstermast” er et glimrende eksempel på et godt begrep. Det klinger, huskes, er enkelt, gir umiddelbare assosiasjoner, og står bra i en avistittel. Mao har begrepet alle forutsetninger for å påvirke debatten og å fungere optimalt som maktord.

Det finnes en rekke andre eksempler både på gode og dårlige maktord. Thorbjørn Jagland hadde en unik evne til å oppkonstruere ord som IKKE fungerte. ”Det norske hus” er vel det mest velkjente.

Tradisjonelt har venstresiden i Norge vært langt flinkere enn høyresiden i å introdusere slike begreper, selv om Jagland altså er et eksempel på en som ikke fikk det til.

Å skyte på media for å adoptere slike begreper, blir å skyte på pianisten. I stedet bør vi andre lære oss til å benytte de samme virkemidlene. I USA har motstanderne av arveavgift klart å innarbeide begrepet ”Death Tax” og ”Death Duty” som begrep. Høyre og FrP har gjort spede forsøk på å snakke om døds-skatt i Norge, uten at det har festet seg noe særlig hos noen. Mens Carl I Hagens bruk av ARK om NRK kanskje er et litt mer vellykket eksempel.

Uansett: At ordmakt er viktig for å få reell makt – det er verken nytt eller overraskende. Høyresiden bør lære av MaktOrdMakerne på venstresiden!

Falske forhåpninger!

I slutten av Juni var det store oppslag i mediene om at politikerne hadde så lang sommerferie i dette landet! Etter å ha registrert sommerens diverse utspill må jeg med beklagelse registrere at det kun var å gi folk falske forhåpninger!

Jeg stemmer på hun som har brukt sommeren til å kjøre buss - og å holde kjeft!

Går media på PR-pinnen?

"Dette skal bli mitt største PR-Stunt" sier investor Idar Vollvik om sitt forsøk på å kjøpe opp navnerettighetene til den svenske toppserien i fotball.

Idar Vollvik

Norske journalister er jo hvertfall offisielt svært tilbakeholdne overfor slike PR-fremstøt for å markedsføre bestemte selskap og produkter. Så det blir spennende å se om mediene biter på, når de nå vet på forhånd at han gjør det for å få omtale for sitt mobilselskap. Men all omtalen han allerede har fått bare av å si at han har lyst til å sponse toppserien, vitner vel om at "gode" oppslag er vanskelig å si nei til.

Fra Tøff til Tøffel på 1 dag

1. Først gjorde han seg til uvenn med alle mastemotstandere ved å være maktarrogant og trumfe gjennom standpunktet sitt.
2. Så sender han Schjøtt-Pedersen ut i krigen for seg
3. Deretter skuffet han alle som ikke er med i hylekoret og som er opptatt av effektive løsninger, med å snu i saken og gi etter for motstanderne
4. Dermed står Schjøtt-Pedersen, Riis Johansen og andre som har forsvart monstermaster igjen som idioter på scenen, mens SV-Kristin og SP-Liv krangle for åpen mikrofon
5. Resultatet: Han vinner ikke tilbake mastemotstanderne, og han mister mastetilhengerne.
   Han går fra Tøff til Tøffel på 1 dag!
6. Men aller verst; Han mister sin troverdighet og APs styringstillegg.

Drap i Oslos finansverden

En finansanalytiker i en av Norges fremste meglerhus er funnet skutt og drept, og det mistenkes at det har noe å gjøre med hans verdivurdering av et selskap som forsøkes solgt. En norsk-italiensk avhopper fra meglerbransjen blir hentet fra Økokrim til drapsavsnittet for å bistå i etterforskningen. Og det blir fort hett rundt ørene på hovedpersonen.

Dette er rammen for boken ”Metallmyk” som debut-forfatter Asle Skredderberget har nedkommet med hos Gyldendal.

Asle er en god venn, nabo under oppveksten på Kolbotn, og tidligere kollega av meg. Han skriver godt, og jeg har derfor gledet meg til prosjektet hans ble ferdig.

Jeg blir ikke skuffet. Metallmyk er godt skrevet, og har en troverdig og god beskrivelse av miljøene hovedpersonen Milo Cavalli opererer i. Som siviløkonom, tidligere finansjournalist og Italiafrik, kjenner Asle godt til miljøene han beskriver. Han formidler historien og plottet på en lett og fin måte. Vekslingen mellom Norge og Italia gir boka liv. Plottet er morsomt, intrigene mange, men løsningen kunne vært mer oppsiktsvekkende.

Jeg skulle ønske at jeg kom litt mer under huden på Milo Cavalli, og det bør vel vitne om at jeg vil høre mer fra Asle og Milo. Jeg venter spent på oppfølgeren, og kan trygt anbefale Metallmyk.

En artig variant som Asle har kommet opp med, er å la Milo Cavalli leve videre på Facebook.
Du kan legge ham til som venn og følge ham videre der.
Milo Cavalli`s Facebook profil

Ny vår for SV og SP?

Høyre og FrP har flydd høyt på meningsmålingene det siste året. Samtidig har SV og SP opplevd regjeringsslitasje og vaking rundt sperregrensen. Det virker som om et Høyre-FrP flertall nærmest tas for gitt. Men fortsatt er det ett år igjen til neste valg, og norsk politikk har vist seg labil de siste tiårene. Er sentrum-periferi konflikten på vei tilbake i norsk politikk, og kan vi i så fall skimte en mulighet for et brakvalg for de rød-grønne småpartiene?

Det kan hvertfall virke som at en av de store makro-trendene i norsk politikk er på vei tilbake igjen, etter å ha vært relativt usynlig i en lang periode. Konfliktaksen mellom sentrum og periferi er en sterk og tydelig politisk skillelinje i Norge. Og uten unntak er det Senterpartiet og SV-segmentet som tjener på at diskusjonen mellom by og land settes på spissen. Når konflikter mellom distriktene og makteliten i Oslo settes på spissen, gir det grobunn for økt støtte til de rødgrønne småpartiene. EU-saken er det tydeligste eksempelet på dette.

Ting kan tyde på at by-land konflikten er på vei tilbake til norsk politikk. Diskusjonen rundt prøveboring utenfor Lofoten og Vesterålen har ett slikt element i seg. Men enda sterkere vises den i diskusjonen rundt kraftledning i Hardanger og den mobilisering denne skaper både regionalt og nasjonalt. Vi har også den siste uken fått en opphetet diskusjon om hvor i Norge verdiene skapes. Er det Oslo som subsidierer distriktene, eller driver Oslo bare med papirflytting mens de reelle verdiene skapes andre steder?

Er dette signaler om at vi kan få en ny stor diskusjon i Norge hvor primærnæringer, industriarbeidsplasser og distriktenes levedyktighet og verdiskapning settes opp mot det urbane Oslo med sin maktelite og arroganse?

Høyre og Fremskrittspartiet har ikke mot eller styrke til å ta denne diskusjonen skikkelig. De er selv så avhengig av oppslutning i distriktene at de ikke tar sjanse på å bli oppfattet som rent urbane partier. Arbeiderpartiet vil forsøke å holde seg unna debatten fordi de er tjent med helt andre konfliktlinjer, og fordi de selv raskt blir assosiert med hovedstadens maktarroganse.
SV/SP vil derfor kunne dominere hele denne debatttarenaen stort sett alene og uimotsagt, med unntak av spede argumenter fra en og annen representant fra akademia.

Det største hinderet for at SP/SV skal klare å bringe sentrum-periferi aksen ytterligere frem blir derfor først og fremst deres egen regjeringsdeltagelse. Forholdet til storebror AP er selvsagt et hinder for fri utfoldelse på dette området. Men også det er noe de to partiene selv sitter med nøkkelen til å løse.

PR-rådgiveren bør forbli usynlig

Innlegg i Dagens Næringsliv onsdag 4/8-10:

Det er når PR-rådgiverens rolle forvandles fra å være en usynlig bakspiller til å bli en synlig aktør, at det kan gå galt. Når søkelyset kommer på rådgiveren i stedet for på saken, er det oppdragsgiveren som blir skadelidende.

Medieoppmerksomheten rundt tidligere statsråd Bjarne Håkon Hanssens oppdrag for barnehageselskapet Espira viser med all tydelighet hvor stor varsomhet som må utvises når tidligere profilerte politikere ”skifter side” og blir kommunikasjonsrådgivere. Slik som denne saken har utviklet seg, vil det nå være svært vanskelig for Regjeringen å være med på å gjøre endringer i sitt forslag om private barnehager. Dette vil i så fall kunne fremstilles som et ”knefall” for Hanssen. Enhver som argumenterer mot Regjeringens forslag, vil også bli møtt med mistenksomhet rundt om det er ex-statsråden Bjarne Håkon Hanssen som står bak deres engasjement. Den største taperen er dermed oppdragsgiveren, som faktisk nå synes å være lengre unna å få gjennomslag for sin argumentasjon i barnehagesaken enn da prosessen ble startet – helt uavhengig av om deres saklige argumentasjon mot Regjeringens forslag er god eller dårlig.

Lobbyvirksomhet er viktig - både for politikerne og for alle dem som påvirkes av deres beslutninger. Det er helt avgjørende for at beslutninger skal bli riktige at alle involverte aktørers syn kommer frem og blir veid i beslutningsprosessene. Dette er en innebygd del av vårt demokrati. Alle som driver næringsvirksomhet eller som påvirkes av politiske beslutninger, må derfor ha et aktivt forhold til denne type arbeid. At bedrifter, interesseorganisasjoner eller andre her benytter politisk ekspertise for å bistå dem i dette viktige arbeidet, er derfor verken umoralsk eller problematisk.

Bjarne Håkon Hanssen har derfor i denne saken verken gjort noe ulovlig eller mistenkelig - til tross for at noen synes å reagere som om det er det han skulle ha gjort. En bedrift som blir alvorlig økonomisk skadelidende av et forslag fra Regjeringen, er selvsagt i sin fulle rett å forsøke å få frem sine argumenter imot forslaget. Hanssens jobb har vært å bistå dem i dette, verken mer eller mindre. Dersom noen mener at det er galt at Hanssen har anledning til dette, så er det regelverket som regulerer politikeres overgang til næringslivet eller PR-bransjen som må endres. Det er det i så fall politikerne selv som sitter med makt til å gjøre noe med. Innstramninger her vil imidlertid få andre konsekvenser som må hensyntas blant annet for å unngå at det i realiteten skapes rene yrkesforbud.

En rekke tidligere politikere er de senere årene blitt ansatt i PR-bransjen. Et hopetall tidligere journalister fra ledende medier som NRK, TV2, Dagens Næringsliv, Finansavisen, Aftenposten, VG og Dagbladet er blitt det samme. Dette er meget bra både for politikken og for medieverdenen – og dermed også for samfunnet – ikke det motsatte, som mange kritikere av disse ”spillerovergangene” måtte mene. Næringslivets kontakt med både politikk og media er på denne måten blitt betydelig profesjonalisert, noe også både politikere og journalister har stor glede av i sitt daglige virke.

Når PR-bransjen ansetter ex-politikere eller –journalister, bør imidlertid ikke dette være for at disse skal kunne bruke sine gamle venner og kolleger til å få gjennomslag for sine oppdragsgiveres saker. Dersom saken i seg selv ikke er god nok til at oppdragsgiveren kan få frem sitt syn uten å måtte utnytte tidligere politikeres og journalisters personlige kontaktnett, bør man tenke seg om både en og to ganger om dette er den riktige måten å gå frem på. Kun unntaksvis vil dette kunne være en riktig strategi.

Tidligere politikere – og spesielt ex-statsråder som Bjarne Håkon Hanssen – besitter en ekstremt nyttig kompetanse for næringslivet. Rådgivere som kjenner den politiske situasjonen og prosessen, som kan fortelle hvem oppdragsgiverne bør snakke med, når de skal gjøre dette, hvordan de skal gjøre det, med hvilke argumenter og budskap og med hvilken dokumentasjon som er nødvendig, er helt avgjørende for å kunne få best mulig gjennomslag for sitt syn i aktuelle saker.

Akkurat det samme gjelder også for tidligere journalister. Disse besitter en unik spisskompetanse på hvordan det tenkes og arbeides i de ulike redaksjonene, hva disse er opptatt av og hvordan budskapene bør utformes for at journalistene skal fatte interesse for disse. Dette er også en kunnskap som er av vesentlig betydning for en næringslivsaktør som må forholde seg til media enten for å håndtere et problem eller for å utnytte en mulighet.

Det er all denne kompetansen på hvordan det politiske liv og media ”fungerer” som PR-byråene og derigjennom bransjens kunder sikrer seg når de ansetter dyktige ex-politikere og –journalister – og ikke deres personlige kontaktnett i politiske miljøer og viktige redaksjoner.

Kommunikasjonsrådgiverne bør imidlertid som hovedregel bruke sin kompetanse på å dyktiggjøre oppdragsgiverne til selv å kunne ”stå på scenen” selv om mange kunder kan ønske at rådgiveren skal bruke sine kontakter direkte i det politiske miljø eller i media for å få fremmet sin sak. Det beste råd som PR-rådgiveren i de aller fleste saker her kan gi sine kunder, er imidlertid at oppdragsgiveren selv bør ha den direkte kontakt med politikerne og journalistene for å fremme sine argumenter og budskap. På denne måten kan rådgiveren forbli en usynlig bakspiller i stedet for å løpe rundt i stortingskorridorene og fremstå som en aktør som argumenterer på vegne av kunden. Så slipper man også å risikere at rådgiveren blir hovedtemaet istedet for saken.

Med den massive oppmerksomheten som Bjarne Håkon Hanssens overgang til PR-bransjen i sin tid fikk, var det ingen overraskelse at media ved første anledning ville forsøke å skape oppslag om hvilke oppdrag han påtar seg. Det overraskende er imidlertid kanskje hvor lett jobb mediene her fikk.

Av Morten Woldsdal, daglig leder og partner, og Jan Erik Fåne, partner, i Kreab Gavin Anderson