Søk hos Faane

torsdag 20. januar 2011

Medienes navlebeskuelse

En nær kollega og respektert mann dør, og en sjef slutter etter mange år. Det første er tragisk, og det andre er sikkert viktig for medarbeiderne. Men det er først når det skjer i journalistenes egne rekker at det treffer forsidene som buldrende verdensnyheter.

Knut Olsens tragiske bortgang sist uke var først og fremst en forferdelig trist begivenhet for hans familie og de som sto ham nærmest. Jeg har selv nylig opplevd å miste en god venn og nær kollega gjennom flere år, etter et kort og tragisk sykeleie antageligvis ganske likt Olsens. Det føles meningsløst og urettferdig når noen som står en nær går bort på høyden av livet. Og jeg har forståelse for at kolleger både i og utenfor den redaksjon han arbeidet i, ønsker å uttrykke sin respekt og ettertanke. Og for alle oss andre som har bivånet Knut Olsens debattprogram, hatt respekt for jobben han har gjort, og fulgt ham på skjermen, føles det som vi har mistet en vi har hatt en relasjon til. Hans bortgang angår selvsagt også oss.

Men det må være lov å stille spørsmål ved de dimensjoner den triste nyheten fikk i pressen. Når Dagsrevyen bringer hans tragiske bortgang som første sak i nyhetene, og både VG og Dagbladet bringer hele forsiden og ytterligere 4 sider på å dekke den triste nyheten, blir dimensjonene helt gale. Mediene intervjuer hverandre om hva Knut Olsen har betydd, og det lages minneprotokoller på nettet. Tidligere og nåværende journalistkolleger intervjues om sine tanker og opplevelser. Alle detaljer, minnestunder, reaksjoner og historikk tværes ut i minste detalj.

Veggen som falt ut

Tidlig denne uken slo atombomben ned. Bernt Olufsen slutter som VG-sjef etter 17 år. En vegg i medieverden har falt ut – skal vi tolke dimensjonene saken fikk. Forsider ryddes, og en og annen artikkel om Haiti eller Sudan blir sikkert lagt i en skuff. Det skrives nærmest nekrologer over mannen. Alle journalister med antydning til et kjent navn, og som tidligere har truffet Olufsen, blir intervjuet om sitt sjokk, sin vantro, og sine minner. Alle hans ”beste forsider” presenteres, og journalister og redaksjoner intervjuer hverandre om Olufsens betydning og hvordan i all verden det skal gå med VG nå.

Jeg har aldri snakket med Olufsen. Jeg har aldri arbeidet med ham, eller hatt ham som sjef. Han var sikkert kjempeflink, og VG har i forhold til andre medier vært en suksess under hans ledelse. Men er dette virkelig en stor nyhet for befolkningen? Høyst sannsynlig visste kun et lite mindretall av VGs lesere hvem som var avisens redaktør. Er dette relevant eller interessant for noen andre enn ansatte i VG og et fåtall interesserte? Burde ikke nyheten egnet seg bedre i Journalisten enn på forsidene av landets største aviser?

Rock around the clock

Denne uken må VG ha satt verdensrekord i selvopptatthet. På Norges største nettsted – VGnett – presterer avisen å lage en sak på at Hans Petter Sjølie, Eirik Mosveen, Yngve Kvistad, Anders Giæver, og Frithjof Jacobsen er uenige om det er Dyland, Young, Lennon eller McCartney som er rockens største, og lar dem bruke sitt journalistiske talent på å utdype hvorfor. WTF?

Diskusjonen hadde pågått på Twitter noen dager. De ulike kommentatorer i VG har barket sammen med morsomme sleivspark og underholdende stikk. For så vidt en morsom diskusjon på et nachspiel eller på Twitter. Og flere av VGs kommentatorer er uten tvil kunnskapsrike på feltet.

Men å presentere dette på VG Nett? Det blir nærmest russeavis-aktig.

Når ble journalister så spennende journalist-mat?

De tre observasjonene over er vidt forskjellige eksempler. Du skal være forsiktig å snakke om et dødsfall og en uskyldig rocke-diskusjon i en og samme artikkel. Men hver på sin måte kan de være eksempler på at journalister og mediene i seg selv tar en større og større andel av mediebildet.

Journalister har en viktig oppgave i å formidle nyheter og å avdekke mangler i samfunnet. De refser og kommenterer, og bidrar til å opplyse leseren, og analysere på vegne av leseren. Men denne hangen til å skrive OM hverandre, må være en ny trend.

Jeg vet ikke hva det kommer av. Er det en bevisst strategi å bygge opp journalister som merkevarer for mediene? Eller er det selvbildet som er blitt så stort at man selv føler seg som en viktig aktør i samfunnsbildet? Er det kjendiseriet og kommentatoriet som er gått til hodet på en? Eller er det så få andre mennesker i Norge med gode og kloke tanker og synspunkter man kan intervjue?

Jeg står uten svar – jeg bare vet at jeg ikke liker det.

Innlegget er publisert på Journalisten.no

Blogglisten

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar