Nå tåler vi ikke mer helse!!!

20% av norske arbeidstagere arbeider i helse- og sosialsektoren, og ingen land har flere ansatte i denne sektoren enn Norge. Vi har dobbelt så mange ansatte i helse- og omsorgssektoren som gjennomsnittet i OECD-landene. Da skulle en vel tro at alt er vel og bra da.

Dagens Næringsliv har i dag en svært interessant artikkel om OECD-undersøkelsen ”Health at a glance”. Den viser at Norge troner øverst på listen over hvem som har høyest andel av sine sysselsatte i helse- og omsorgssektoren. Hele 20 % av våre sysselsatte arbeider i denne sektoren. Dette er dobbelt så mye som for OECD gjennomsnittet. Land som Sverige og Finland ligger på rundt 15%, mens for eksempel Tyskland, Canada og Østerrike ligger på rundt 11 prosent. Snittet for OECD-området er 10%.

Samtidig kan man daglig lese om kreftpasienter som dør i påvente av riktig diagnose og manglende behandling, kvinner som må vente flere måneder på nye bryster etter kreftbehandling, eldre som vansmekter på institusjoner, overarbeidede ansatte som bryter overtidsbestemmelser, barn som ikke får nødvendig barnevernstjenester, og psykiatriske pasienter som ikke får nødvendig behandling.

Dette burde være en alvorlig vekker for overbudspolitikere som roper om flere milliarder til helsesektoren, eller som lover ”flere varme hender” i eldreomsorgen. Noe klarere bevis for at det er noe riv ruskende galt med hvordan vi organiserer og forvalter milliardene og de ansatte kan vi knapt få.

Det er liten tvil om at det er nok ansatte og nok penger i sektoren. Det er HVA vi bruker ressursene til, og HVORDAN vi organiserer oss som er det alvorlige problemet.

Men organisering av helsesektoren blir vel aldri noen god valgkampsak – da er det mye bedre å lokke med nye milliarder, eller nye stillinger. Fortsetter vi velgere å gå på denne bløffen, har vi oss selv å takke. Får vi mer helse nå, så blir vi syke!

De 25 dødsdømte

25 nordmenn ble dødsdømt og skutt i årene etter krigen. Asbjørn Jaklin gir i boken ”De dødsdømte” en grundig redegjørelse for hver av de 25 landsvikerne som måtte bøte med livet for sine ugjerninger mot Norge. Vi får et lite innblikk i forhistorien og personligheten til hver enkelt av dem, gruvekkende gjengivelser av deres forbrytelser, og grundig gjennomgang av rettsprosessen.

Gestapomannen Reidar Haaland var den første som fikk fullbyrdet sin dødsdom. Vidkun Quisling selv og Henry Rinnan er de mest kjente. I alt 10 av de dødsdømte tilhørte Henry Rinnans fryktede og nådeløse bande, Sonderabteilung Lola. eller Operasjon LOLA. Tre stykker inkludert Quisling selv var statsråder. Resten var torturister, angivere, politimenn og gestapister som bidro til å fange, torturere og drepe motstandsfolk under krigen.

Forfatteren har gått gjennom en overbevisende mengde politiavhør, rapporter, rettsdokumenter og avhørsprotokoller for å samle en svært interessant og viktig del av Norges etterkrigshistorie. Jaklin gir en stor mengde informasjon, uten at dette blir kjedelig eller for detaljert for leseren. Det er blitt en spennende og fascinerende bok, som både forteller en viktig historie og som er tankevekkende.

Den gir også et interessant innblikk i motiver og beveggrunner for de dødsdømtes ugjerninger. Det synes verken å være sterke ideologiske eller politiske grunner som har ført dem til å bli okkupasjonsmaktens ivrigste tjenere. Alle har selvsagt sin unike historie og forskjellige bakgrunn. Men det kan synes som at en overvekt av dem var følelsesmessig avstumpede med et stort mindreverdighetskompleks. Mislykkede, bitre og med et behov for å ha makt over andre mennesker. De gikk til oppgaven med stor innlevelse og iver. I mange av tilfellene gikk de mye lenger i sin tortur og forfølgelse enn det både tyskerne selv gjorde og hva tyske regler tilsa.

Jaklin går gjennom hver enkelt av de 25 dødsdømte. Han gir en kort oversikt over deres historie og bakgrunn, og skildrer detaljert fra deres virksomhet under krigen. Her spares ikke på detaljer hva angår å fortelle om bestialske torturmetoder, utspekulerte dobbeltspill, og kynisk utnyttelse av uskyldige. Og han gir en grundig gjennomgang av rettssaken, aktor og forsvarers argumenter, både rettens dom og ankene til Statsråd, og selve eksekusjonen.

Til en viss grad berører han også den raske gjeninntreden av motstand mot dødsstraff i Norge. Det var ikke mange år etter krigen før den allmenne og politiske motstanden mot denne avstraffelsesmetoden igjen ble sterk, og det ikke var grunnlag for å videreføre dødsstraffen. Boken berører da også problemstillingen med dødsstraff, og hvordan denne rammer uskyldige omgivelser og pårørende i utilbørlig utstrekning.   Jaklin forteller historien om de 25 på en svært oversiktlig, engasjerende og spennende måte, samtidig som han har klart å holde boken nøktern og balansert.    

Forfattere: Asbjørn Jaklin
Tittel: De dødsdømte
Forlag: Gyldendal 

Akademisk interesse

Heikki Holmaas og Audun Lysbakken kjemper om SV-medlemmenes gunst for å overta ledervervet etter Kristin Halvorsen. De to fremstår som siamesiske tvillinger som det må akademisk lupe til for å skille.

Unge, veltalende, sosialt engasjerte, sympatiske, idealistiske, bergensere og menn som de begge er, er det vel kun av akademisk interesse for de med en sær SV-fetish å finne noen spesiell forskjell på dem. Mulig Lysbakken har hatt en litt mer radikal politisk ungdom enn Holmaas, men det kan knapt tillegges avgjørende betydning.

Det som ville vært interessant, er å høre mer om deres planer for å få SV ut av den hengemyra partiet befinner seg i så lenge de lever bastet og bundet i Arbeiderpartiets regjerings-skygge. Men heller ikke her skiller de seg ut verken fra hverandre eller den rådende linja i partiet.

Begge er født og oppvokst i Kristin Halvorsens SV, og med det rødgrønne samarbeidet som ledestjerne. Det er derfor ingen grunn til å anta annet enn at dette blir business as usual - uansett Audun eller Heikki