Solkongen

Solkongen - Historien om Ludvig 14., er den siste i rekken av engasjerende, spennende, fengslende og underholdende bøker fra den svenske historikeren Herman Lindqvist. Lindqvist leverer fortellinger på en fantastisk fascinerende måte. Hans kjærlighet og engasjement for historien smitter over på leseren. Det blir velskrevet som en roman, spennende som en thriller, og lærerikt som et leksikon.

I ”Solkongen” forteller Lindqvist historien om kongen som ledet Frankrike til høyden av sin kongemakt, og som ble ansett som å være bindeleddet mellom menneskene og gud. I hele 72 år, fra en alder av 4, var Ludvig (1638 – 1715) regent i Frankrike. Han slo ned opprør, drev en aggressiv ekspansjonspolitikk overfor Spania og de spanske nederlendene, bygget allianser gjennom store gaver og intrikate giftemål, og ble møtt med motstand fra en samlet europeisk allianse. Han var i sentrum for den første verdensomspennende krigen, hvor Frankrike drev krigshandlinger i både Europa, Asia, Afrika og Sør- og Nord-Amerika på samme tid.

Samtidig klarte han å manøvrere seg frem til eneveldig makt gjennom klok håndtering av adelen og kirken, som var de andre maktfaktorene i det franske samfunnet.

Enorme utgifter til krigføring og oppbygging av en enorm profesjonell hær ble et ytterligere åk på allerede franske skuldre. Ludvig brakte den franske kongemakten opp til høyden av sin ekstravaganse og enevelde, og frem til spiren til kaos og revolusjon. Men misnøye, sult og armod skulle ikke få slå tilbake mot den eneveldige kongemakten i Frankrike før ytterligere noen tiår senere.

Vel så kjent er Ludvig for byggingen av det praktfulle, men ekstremt kostbare slottet Versailles. Og ikke minst for det livsfjerne, ekstravagante og promiskuøse livet på slottet. Han var opphøyet til en gud, og ble behandlet som en gud. Å få lov å være til stede ved Kongens lille og store oppvåkning (morgenritualer), var en ære bare de aller fremste i samfunnet fikk ta del i. Heldig var den greve eller baron som fikk ansvaret for å sette frem hans sko, eller tømme hans potte.

I et svært strengt katolsk samfunn, klarte han også det kunststykket å få 16 kjente barn med tre ulike koner og elskerinner. Hvor mange andre barn han fikk, vites ikke. Å ta seg elskerinner og få barn utenfor ekteskap var mer en tradisjon enn noe annet på de rojale kretser.

Ludvig overlevde de fleste av sine barn og barnebarn. Og da han døde i 1715, var det hans oldebarn Ludvig 15. som overtok tronen. Hans barnebarn igjen ble den kjente 16. i rekken, og fikk hodet kappet av sammen med sin Marie Antoinette på Bastillen.

Jeg er etter hvert blitt en stor tilhenger av Herman Lindqvist sine populærhistoriske bøker. Jeg har tidligere omtalt hans bøker om ”Revolusjon”, ”Napoleon” og ”Karl Johan”. Jeg har også vært gjennom hans bok om Columbus. Lindqvist har en unik pedagogisk, spennende og fengslende måte å formidle historie på. Han mestrer elegant balansegangen mellom å fortelle de store linjene, men også gå tilstrekkelig i dybden, og som passer kvasi-historikere som meg. For de virkelige feinsmeckerne på historie, er nok Lindqvist litt for overflatisk og enkel, men det får så heller være. Hos meg har han funnet en fan.


Forfatter: Herman Lindqvist

Tittel: Solkongen – Historien om Ludvig 14.

Forlag: Schibsted

Ut på tur, ikke lur

Fire stortingsrepresentanter benyttet klimamøtet i Durban i Sør-Afrika, til å dra på safari å se ville dyr. Det har selvsagt fått oppmerksomhet i Norge. Jeg tror vel neppe at klimatoppmøtet merket noe til at de fire fra Norge var borte en dag. Heller ikke tror jeg sted gikk glipp av så forferdelig mye som de ikke allerede var klar over. Det betyr imidlertid ikke at det er lurt å dra på tur, når skattebetalerne betaler deg for å være på konferanse. Turen blir en gavepakke for alle med politikerforakt, som liker å kritisere våre folkevalgte, og spaltene på debattsidene i mediene. Og det gir mediene en glimrende anledning til å klistre de fire opp i avisspaltene til spott og spe. Safari er spennende, men neppe verdt en slik omtale. La det være en påminnelse om at når man er ute på tur gjelder det å være lur.

Etterlønn: Snylting eller belønning?

Politikerlønninger er alltid et like hett og populært tema å diskutere. Nå er det VG som har avslørt at avgåtte byråder og kommunalråder i Oslo kommune har tjent store penger etter at de ble kastet ut av kontorene ved valget i september.

Rune Gerhardsen er av den ærlige sorten, og innrømmer like godt at han utnytter systemet. Han mener han fortjener det etter lang og tro tjeneste for Oslos borgere gjennom år med innsats i politikken.

VG-kommentator Frithjof Jacobsen kliner til og kaller det oslo-politikerne gjør for nesten perverst.

Jeg tror verken Rune Gerhardsen eller Frithjof Jacobsen har rett. Og jeg tror denne debatten trenger en mer konstruktiv innfallsvinkel enn en gjentagelse av den tidligere skyttegravskrigen.

Etterlønn for politikere er verken en påskjønnelse for lang og tro tjeneste, noe en politiker "fortjener", eller noe som skal være en klapp på skulderen. Her tar Rune G grunnleggende feil, og han avslører en misforstått holdning til hvordan et demokrati skal belønne politikere for den innsatsen de gjrø for fellesskapet. Men jeg tror heller ikke Frithjof Jacobsen har rett når han nærmest fremstiller det som at systemet er oppkonstruert av perverse og griske politikere for at de skal klare å snylte til seg litt ekstra kroner for innsatsen.

Alle arbeidstagere har en oppsigelsestid, vanligvis 3 måneder, hvor man er sikret lønn. Det er en vanlig spilleregel i norsk arbeidsliv at man ikke settes på porten på dagen, uten å ha en viss økonomisk trygghet den første tiden etter at man mister jobben. De tre månedene kan brukes på å finne seg ny jobb, tilpasse seg den nye situasjoner, osv. Men samtidig så har man i denne perioden plikt til å arbeide, dersom arbeidsgiveren ønsker det.

For politikere finnes ingen oppsigelsestid. Enten så er du valgt, eller så er du ikke valgt. Dermed risikerer man å stå arbeidsløs dagen etter et valg. Samtidig er det ingen meningsfull jobb man kan fylle i "oppsigelsestiden", slik det er hos andre arbeidsgivere. Det blir dermed ingen arbeidsplikt i "oppsigelsestiden", slik det er hos vanlige arbeidsgivere. Dermed åpner det seg muligheter for at politikerne kan heve etterlønn, samtidig som de gjør helt andre ting enn å søke seg ny jobb.

Jeg har stor sans for intensjonen bak etterlønn. For jeg vet at det finnes politikere som ikke har hatt arbeid å gå til etter at de har måttet forlate politikken. I slike tilfeller er etterlønn et anstendig og forsvarlig sikkerhetsnett. Men de aller fleste politikere har ikke slike problemer. De kan gå tilbake til en stilling de er i permisjon fra, eller de får andre godt betalte jobber. Jeg vet også om tilfeller hvor politikere har gått rett ut i jobb, og hevet både etterlønn og lønn fra sin nye arbeidsgiver. Rune Gerhardsen har selvsagt rett i at reglene er sånn, og da kan han benytte seg av det. Men det blir ikke mer moralsk riktig av den grunn.

Jeg håper derfor vi denne gangen kan få en debatt om hvordan etterlønnsordningen kan utformes slik at den blir det sikkerhetsnettet den skal være, og ikke en påskjønnelse som kan utnyttes. For debatten om hvorvidt etterlønn for politikere er en belønning eller perverst snylteri, den er vi ganske lei av.

Hvem bryter alkohol-grensen først?

Regjeringen vil trolig ikke nedlegge veto mot EU-direktivet som åpner for å sende alkoholreklame i fjernsynssendinger. Arbeiderpartiet har i følge Nettavisen bestemt seg for å ikke forsøke å stoppe forslaget. Det mest interessante vil være å se hvem som først benytter seg av anledningen, og hvilken konsekvens det vil ha for reklameforbudet fremover.

Direktivet innebærer at norske fjernsynskanaler som er stasjonert i utlandet vil få anledning til å sende alkoholreklame. Det vil selvsagt bli stor oppmerksomhet rundt den første alkoholprodusenten som benytter seg av muligheten, og rundt den første fjernsynskanalen som faktisk gjennomfører dette. Det vil neppe være noen av de store produsentene med betydelig virksomhet i Norge som vil være førstemann. Til det vil den politiske goodwillen være for viktig.

Etterhvert som vi blir vant til å se reklame for alkohol på TV3 og andre kanaler, vil nok omdømmerisikoen bli mindre og mindre. Da vil antageligvis også norske produsenter og bryggerier henge seg på. De vil rett og slett ikke tørre å overlate markedsføringskanalen til tøffere utfordrere.

Det blir også spennende å se hvordan fjernsynskanalene som sender fra Norge vil stille seg til alkoholreklamen. Dersom de ser at de er avskåret fra store annonseinntekter som en av deres største konkurrenter kan nyte godt av, så er spørsmålet om de stilltiende vil akseptere en slik forskjellsbehandling. Det vil selvsagt være en politisk belastning for f.eks. TV2 å gå til kamp for å få sende alkoholreklame. På den annen side må dette veies opp mot kommersielle interesser og fremtidige annonseinntekter.

Og hvis først tv-mediet får anledning til alkoholreklame, så er det vel også nærliggende å tro at også trykte og digitale medier blir med på ferden etterhvert.