Søk hos Faane

mandag 30. januar 2012

Ikke morn`a Jens i 2013 heller

Dagens Næringsliv trykket i dag en artikkel jeg har skrevet hvor jeg begrunner hvorfor jeg mener det er størst sjansjer for en fortsatt Stoltenberg-regjering etter valget. Artikkelen er ikke publisert på nett, så jeg gjengir den under.




Ikke morn`a Jens i 2013 heller

Av Jan Erik Fåne, Kreab Gavin Anderson og tidligere stortingsrepresentant FrP

Over 6 år med flertallsregjering har gitt betydelig slitasje i samarbeidet mellom regjeringspartiene, og fallende meningsmålinger for SP og SV. Samtidig arbeider et styrket Høyre bevisst for å samle de borgerlige. Mange virker å ta en borgerlig regjering i 2013 for gitt. Men skal man tørre å spå, er det likevel Jens som kan sitte med de beste kortene før 2013-valget.
Inngangen til et nytt år er tiden for mer eller mindre reflekterte spådommer. Fremtiden er det vanskeligste man kan spå om, og politikken er intet unntak. Jeg vil allikevel våge meg inn på øvelsen.

Den uangripelige
Jens Stoltenberg er i nærheten av uangripelig. Hans posisjon som leder ble åpenbar under sommerens tragiske hendelser i regjeringskvartalet og på Utøya, og han fremstår som en samlende figur - en ekte statsmann. Fra å ha vært en litt lei og uinteressert statsminister, virket det som han igjen oppdaget meningen med å drive politikk. Angrepet på Arbeiderpartiet, AUF og hele det politiske systemet ble en vekker for hva Stoltenberg kjemper for, og en utfordring som viste hva som bor i ham. Tragedien 22. juli vil leve videre inn i 2012 og 2013, gjennom både rettssaker, kommisjoner og høringer, og vil minne oss på Stoltenbergs opptreden som statsmann sist sommer.

Samtidig har vi finansuro og utrygge økonomiske tider i vente de neste årene. Det tjener de ”statsbærende partiene” Arbeiderpartiet og Høyre på. I slike tider er det ikke rom for å eksperimentere med ytterpartier eller usikre allianser. Usikkerhet, uro og utrygghet er en velgermagnet for Arbeiderpartiet med en leder som fremstår som en statsmann.

Borgerlig samling
Høyre er tilbake som det ledende partiet på borgerlig side, og det er en forutsetning for at arbeidet med et borgerlig alternativ skal fortsette med tyngde. For FrP har 2011 vært et forferdelig år, men demonstrerte i det minste at Siv Jensens regjeringsprosjekt har solid støtte i partiet. Det som bør bekymre partiet mer er at finansuro og 22/7 vil redusere partiets muligheter for å gjøre overbudspolitikk og integreringspolitikk til gode kampsaker.

Viljen til å stable på bena et borgerlig alternativ er til stede. Men, et sterkt Høyre, et redusert FrP og et svakt sentrum som balanse er ikke nødvendigvis nok.

KrF med nøkkelen
Jeg regner ikke KrF inn i det borgerlige alternativet. Det skyldes at jeg ikke tror partiet er villig til å gå til sengs med noen som helst før valget. KrF drømmer fortsatt om sentrum, og vil holde alle muligheter åpne. Det er da partiet trives best – når det er de som kan avgjøre hvor makten skal ligge. Jeg utelukker ikke et nærmere samarbeid med Arbeiderpartiet. Det avhenger imidlertid av hva et annet nøkkelparti gjør.
SVs vanskelige valg
Man kan godt si at det er overraskende lite uro i SV over manglende uttelling og profil i regjeringssamarbeidet. Velgermessig har regjeringsprosjektet vært en eneste lang nedtur. Under overflaten må det ulme i partiet.
Finansuroen vil føre til strammere finanspolitikk og mer press fra Arbeiderpartiet og Finansdepartementet på nødvendige strukturendringer og omlegging av velferdsordninger. Usikre økonomiske tider gir også mer selvopptatte velgere. Vi tenker mer på egen lommebok og blir mindre opptatt av fellesskapsproblemer som miljø og internasjonal solidaritet. Det blir med andre ord mindre plass for SV-politikk i tiden som kommer. Det spørs om det frister en nyvalgt SV-leder.
Under slike forhold, vil det være merkelig om en nyvalgt partileder i SV bevisst styrer partiet inn i et særdeles dårlig stortingsvalg som regjeringsparti i 2013. Det vil være en dårlig start å overta en synkende skute uten å endre kurs. Men for å gå ut med ryggen rak, er de samtidig avhengig av å ha en god nok sak å gå ut på. I så fall kan klimameldingen være redningen.

SV og KrF bytter plass?
Dersom det ikke skjer oppsiktsvekkende ting, tror jeg derfor vi må belage oss på fortsatt Arbeiderpartidominert regjering etter 2013-valget. SV kan godt forvinne ut av Regjering i løpet av 2012, men da vil Jens styre videre med SP og vente på at KrF kan bli et støtteparti etter valget. Samtidig kan Høyre seile inn til et meget godt valg. Men dessverre for dem vil ikke FrP gjøre det godt nok til å sikre flertall. Dermed kan statsmannen Jens fortsette å styre, med støtte fra SV, SP og KrF i en eller annen fasong.


Blogglisten

onsdag 14. desember 2011

Solkongen

Solkongen - Historien om Ludvig 14., er den siste i rekken av engasjerende, spennende, fengslende og underholdende bøker fra den svenske historikeren Herman Lindqvist. Lindqvist leverer fortellinger på en fantastisk fascinerende måte. Hans kjærlighet og engasjement for historien smitter over på leseren. Det blir velskrevet som en roman, spennende som en thriller, og lærerikt som et leksikon.


I ”Solkongen” forteller Lindqvist historien om kongen som ledet Frankrike til høyden av sin kongemakt, og som ble ansett som å være bindeleddet mellom menneskene og gud. I hele 72 år, fra en alder av 4, var Ludvig (1638 – 1715) regent i Frankrike. Han slo ned opprør, drev en aggressiv ekspansjonspolitikk overfor Spania og de spanske nederlendene, bygget allianser gjennom store gaver og intrikate giftemål, og ble møtt med motstand fra en samlet europeisk allianse. Han var i sentrum for den første verdensomspennende krigen, hvor Frankrike drev krigshandlinger i både Europa, Asia, Afrika og Sør- og Nord-Amerika på samme tid.

Samtidig klarte han å manøvrere seg frem til eneveldig makt gjennom klok håndtering av adelen og kirken, som var de andre maktfaktorene i det franske samfunnet.

Enorme utgifter til krigføring og oppbygging av en enorm profesjonell hær ble et ytterligere åk på allerede franske skuldre. Ludvig brakte den franske kongemakten opp til høyden av sin ekstravaganse og enevelde, og frem til spiren til kaos og revolusjon. Men misnøye, sult og armod skulle ikke få slå tilbake mot den eneveldige kongemakten i Frankrike før ytterligere noen tiår senere.

Vel så kjent er Ludvig for byggingen av det praktfulle, men ekstremt kostbare slottet Versailles. Og ikke minst for det livsfjerne, ekstravagante og promiskuøse livet på slottet. Han var opphøyet til en gud, og ble behandlet som en gud. Å få lov å være til stede ved Kongens lille og store oppvåkning (morgenritualer), var en ære bare de aller fremste i samfunnet fikk ta del i. Heldig var den greve eller baron som fikk ansvaret for å sette frem hans sko, eller tømme hans potte.

I et svært strengt katolsk samfunn, klarte han også det kunststykket å få 16 kjente barn med tre ulike koner og elskerinner. Hvor mange andre barn han fikk, vites ikke. Å ta seg elskerinner og få barn utenfor ekteskap var mer en tradisjon enn noe annet på de rojale kretser.

Ludvig overlevde de fleste av sine barn og barnebarn. Og da han døde i 1715, var det hans oldebarn Ludvig 15. som overtok tronen. Hans barnebarn igjen ble den kjente 16. i rekken, og fikk hodet kappet av sammen med sin Marie Antoinette på Bastillen.

Jeg er etter hvert blitt en stor tilhenger av Herman Lindqvist sine populærhistoriske bøker. Jeg har tidligere omtalt hans bøker om ”Revolusjon”, ”Napoleon” og ”Karl Johan”. Jeg har også vært gjennom hans bok om Columbus. Lindqvist har en unik pedagogisk, spennende og fengslende måte å formidle historie på. Han mestrer elegant balansegangen mellom å fortelle de store linjene, men også gå tilstrekkelig i dybden, og som passer kvasi-historikere som meg. For de virkelige feinsmeckerne på historie, er nok Lindqvist litt for overflatisk og enkel, men det får så heller være. Hos meg har han funnet en fan.


Forfatter: Herman Lindqvist

Tittel: Solkongen – Historien om Ludvig 14.

Forlag: Schibsted


Blogglisten

fredag 9. desember 2011

Ut på tur, ikke lur

Fire stortingsrepresentanter benyttet klimamøtet i Durban i Sør-Afrika, til å dra på safari å se ville dyr. Det har selvsagt fått oppmerksomhet i Norge. Jeg tror vel neppe at klimatoppmøtet merket noe til at de fire fra Norge var borte en dag. Heller ikke tror jeg sted gikk glipp av så forferdelig mye som de ikke allerede var klar over. Det betyr imidlertid ikke at det er lurt å dra på tur, når skattebetalerne betaler deg for å være på konferanse. Turen blir en gavepakke for alle med politikerforakt, som liker å kritisere våre folkevalgte, og spaltene på debattsidene i mediene. Og det gir mediene en glimrende anledning til å klistre de fire opp i avisspaltene til spott og spe. Safari er spennende, men neppe verdt en slik omtale. La det være en påminnelse om at når man er ute på tur gjelder det å være lur. Blogglisten

fredag 2. desember 2011

Etterlønn: Snylting eller belønning?

Politikerlønninger er alltid et like hett og populært tema å diskutere. Nå er det VG som har avslørt at avgåtte byråder og kommunalråder i Oslo kommune har tjent store penger etter at de ble kastet ut av kontorene ved valget i september.

Rune Gerhardsen er av den ærlige sorten, og innrømmer like godt at han utnytter systemet. Han mener han fortjener det etter lang og tro tjeneste for Oslos borgere gjennom år med innsats i politikken.

VG-kommentator Frithjof Jacobsen kliner til og kaller det oslo-politikerne gjør for nesten perverst.



Jeg tror verken Rune Gerhardsen eller Frithjof Jacobsen har rett. Og jeg tror denne debatten trenger en mer konstruktiv innfallsvinkel enn en gjentagelse av den tidligere skyttegravskrigen.

Etterlønn for politikere er verken en påskjønnelse for lang og tro tjeneste, noe en politiker "fortjener", eller noe som skal være en klapp på skulderen. Her tar Rune G grunnleggende feil, og han avslører en misforstått holdning til hvordan et demokrati skal belønne politikere for den innsatsen de gjrø for fellesskapet. Men jeg tror heller ikke Frithjof Jacobsen har rett når han nærmest fremstiller det som at systemet er oppkonstruert av perverse og griske politikere for at de skal klare å snylte til seg litt ekstra kroner for innsatsen.

Alle arbeidstagere har en oppsigelsestid, vanligvis 3 måneder, hvor man er sikret lønn. Det er en vanlig spilleregel i norsk arbeidsliv at man ikke settes på porten på dagen, uten å ha en viss økonomisk trygghet den første tiden etter at man mister jobben. De tre månedene kan brukes på å finne seg ny jobb, tilpasse seg den nye situasjoner, osv. Men samtidig så har man i denne perioden plikt til å arbeide, dersom arbeidsgiveren ønsker det.

For politikere finnes ingen oppsigelsestid. Enten så er du valgt, eller så er du ikke valgt. Dermed risikerer man å stå arbeidsløs dagen etter et valg. Samtidig er det ingen meningsfull jobb man kan fylle i "oppsigelsestiden", slik det er hos andre arbeidsgivere. Det blir dermed ingen arbeidsplikt i "oppsigelsestiden", slik det er hos vanlige arbeidsgivere. Dermed åpner det seg muligheter for at politikerne kan heve etterlønn, samtidig som de gjør helt andre ting enn å søke seg ny jobb.

Jeg har stor sans for intensjonen bak etterlønn. For jeg vet at det finnes politikere som ikke har hatt arbeid å gå til etter at de har måttet forlate politikken. I slike tilfeller er etterlønn et anstendig og forsvarlig sikkerhetsnett. Men de aller fleste politikere har ikke slike problemer. De kan gå tilbake til en stilling de er i permisjon fra, eller de får andre godt betalte jobber. Jeg vet også om tilfeller hvor politikere har gått rett ut i jobb, og hevet både etterlønn og lønn fra sin nye arbeidsgiver. Rune Gerhardsen har selvsagt rett i at reglene er sånn, og da kan han benytte seg av det. Men det blir ikke mer moralsk riktig av den grunn.

Jeg håper derfor vi denne gangen kan få en debatt om hvordan etterlønnsordningen kan utformes slik at den blir det sikkerhetsnettet den skal være, og ikke en påskjønnelse som kan utnyttes. For debatten om hvorvidt etterlønn for politikere er en belønning eller perverst snylteri, den er vi ganske lei av.



Blogglisten

torsdag 1. desember 2011

Hvem bryter alkohol-grensen først?

Regjeringen vil trolig ikke nedlegge veto mot EU-direktivet som åpner for å sende alkoholreklame i fjernsynssendinger. Arbeiderpartiet har i følge Nettavisen bestemt seg for å ikke forsøke å stoppe forslaget. Det mest interessante vil være å se hvem som først benytter seg av anledningen, og hvilken konsekvens det vil ha for reklameforbudet fremover.

Direktivet innebærer at norske fjernsynskanaler som er stasjonert i utlandet vil få anledning til å sende alkoholreklame. Det vil selvsagt bli stor oppmerksomhet rundt den første alkoholprodusenten som benytter seg av muligheten, og rundt den første fjernsynskanalen som faktisk gjennomfører dette. Det vil neppe være noen av de store produsentene med betydelig virksomhet i Norge som vil være førstemann. Til det vil den politiske goodwillen være for viktig.

Etterhvert som vi blir vant til å se reklame for alkohol på TV3 og andre kanaler, vil nok omdømmerisikoen bli mindre og mindre. Da vil antageligvis også norske produsenter og bryggerier henge seg på. De vil rett og slett ikke tørre å overlate markedsføringskanalen til tøffere utfordrere.

Det blir også spennende å se hvordan fjernsynskanalene som sender fra Norge vil stille seg til alkoholreklamen. Dersom de ser at de er avskåret fra store annonseinntekter som en av deres største konkurrenter kan nyte godt av, så er spørsmålet om de stilltiende vil akseptere en slik forskjellsbehandling. Det vil selvsagt være en politisk belastning for f.eks. TV2 å gå til kamp for å få sende alkoholreklame. På den annen side må dette veies opp mot kommersielle interesser og fremtidige annonseinntekter.

Og hvis først tv-mediet får anledning til alkoholreklame, så er det vel også nærliggende å tro at også trykte og digitale medier blir med på ferden etterhvert.


Blogglisten

tirsdag 29. november 2011

Nå tåler vi ikke mer helse!!!

20% av norske arbeidstagere arbeider i helse- og sosialsektoren, og ingen land har flere ansatte i denne sektoren enn Norge. Vi har dobbelt så mange ansatte i helse- og omsorgssektoren som gjennomsnittet i OECD-landene. Da skulle en vel tro at alt er vel og bra da.


Dagens Næringsliv har i dag en svært interessant artikkel om OECD-undersøkelsen ”Health at a glance”. Den viser at Norge troner øverst på listen over hvem som har høyest andel av sine sysselsatte i helse- og omsorgssektoren. Hele 20 % av våre sysselsatte arbeider i denne sektoren. Dette er dobbelt så mye som for OECD gjennomsnittet. Land som Sverige og Finland ligger på rundt 15%, mens for eksempel Tyskland, Canada og Østerrike ligger på rundt 11 prosent. Snittet for OECD-området er 10%.

Samtidig kan man daglig lese om kreftpasienter som dør i påvente av riktig diagnose og manglende behandling, kvinner som må vente flere måneder på nye bryster etter kreftbehandling, eldre som vansmekter på institusjoner, overarbeidede ansatte som bryter overtidsbestemmelser, barn som ikke får nødvendig barnevernstjenester, og psykiatriske pasienter som ikke får nødvendig behandling.

Dette burde være en alvorlig vekker for overbudspolitikere som roper om flere milliarder til helsesektoren, eller som lover ”flere varme hender” i eldreomsorgen. Noe klarere bevis for at det er noe riv ruskende galt med hvordan vi organiserer og forvalter milliardene og de ansatte kan vi knapt få.

Det er liten tvil om at det er nok ansatte og nok penger i sektoren. Det er HVA vi bruker ressursene til, og HVORDAN vi organiserer oss som er det alvorlige problemet.

Men organisering av helsesektoren blir vel aldri noen god valgkampsak – da er det mye bedre å lokke med nye milliarder, eller nye stillinger. Fortsetter vi velgere å gå på denne bløffen, har vi oss selv å takke. Får vi mer helse nå, så blir vi syke!


Blogglisten

mandag 28. november 2011

De 25 dødsdømte

25 nordmenn ble dødsdømt og skutt i årene etter krigen. Asbjørn Jaklin gir i boken ”De dødsdømte” en grundig redegjørelse for hver av de 25 landsvikerne som måtte bøte med livet for sine ugjerninger mot Norge. Vi får et lite innblikk i forhistorien og personligheten til hver enkelt av dem, gruvekkende gjengivelser av deres forbrytelser, og grundig gjennomgang av rettsprosessen.



Gestapomannen Reidar Haaland var den første som fikk fullbyrdet sin dødsdom. Vidkun Quisling selv og Henry Rinnan er de mest kjente. I alt 10 av de dødsdømte tilhørte Henry Rinnans fryktede og nådeløse bande, Sonderabteilung Lola. eller Operasjon LOLA. Tre stykker inkludert Quisling selv var statsråder. Resten var torturister, angivere, politimenn og gestapister som bidro til å fange, torturere og drepe motstandsfolk under krigen.

Forfatteren har gått gjennom en overbevisende mengde politiavhør, rapporter, rettsdokumenter og avhørsprotokoller for å samle en svært interessant og viktig del av Norges etterkrigshistorie. Jaklin gir en stor mengde informasjon, uten at dette blir kjedelig eller for detaljert for leseren. Det er blitt en spennende og fascinerende bok, som både forteller en viktig historie og som er tankevekkende.

Den gir også et interessant innblikk i motiver og beveggrunner for de dødsdømtes ugjerninger. Det synes verken å være sterke ideologiske eller politiske grunner som har ført dem til å bli okkupasjonsmaktens ivrigste tjenere. Alle har selvsagt sin unike historie og forskjellige bakgrunn. Men det kan synes som at en overvekt av dem var følelsesmessig avstumpede med et stort mindreverdighetskompleks. Mislykkede, bitre og med et behov for å ha makt over andre mennesker. De gikk til oppgaven med stor innlevelse og iver. I mange av tilfellene gikk de mye lenger i sin tortur og forfølgelse enn det både tyskerne selv gjorde og hva tyske regler tilsa.

Jaklin går gjennom hver enkelt av de 25 dødsdømte. Han gir en kort oversikt over deres historie og bakgrunn, og skildrer detaljert fra deres virksomhet under krigen. Her spares ikke på detaljer hva angår å fortelle om bestialske torturmetoder, utspekulerte dobbeltspill, og kynisk utnyttelse av uskyldige. Og han gir en grundig gjennomgang av rettssaken, aktor og forsvarers argumenter, både rettens dom og ankene til Statsråd, og selve eksekusjonen.

Til en viss grad berører han også den raske gjeninntreden av motstand mot dødsstraff i Norge. Det var ikke mange år etter krigen før den allmenne og politiske motstanden mot denne avstraffelsesmetoden igjen ble sterk, og det ikke var grunnlag for å videreføre dødsstraffen. Boken berører da også problemstillingen med dødsstraff, og hvordan denne rammer uskyldige omgivelser og pårørende i utilbørlig utstrekning.   Jaklin forteller historien om de 25 på en svært oversiktlig, engasjerende og spennende måte, samtidig som han har klart å holde boken nøktern og balansert.    

Forfattere: Asbjørn Jaklin
Tittel: De dødsdømte
Forlag: Gyldendal 

Blogglisten

mandag 21. november 2011

Akademisk interesse

Heikki Holmaas og Audun Lysbakken kjemper om SV-medlemmenes gunst for å overta ledervervet etter Kristin Halvorsen. De to fremstår som siamesiske tvillinger som det må akademisk lupe til for å skille.

Unge, veltalende, sosialt engasjerte, sympatiske, idealistiske, bergensere og menn som de begge er, er det vel kun av akademisk interesse for de med en sær SV-fetish å finne noen spesiell forskjell på dem. Mulig Lysbakken har hatt en litt mer radikal politisk ungdom enn Holmaas, men det kan knapt tillegges avgjørende betydning.

Det som ville vært interessant, er å høre mer om deres planer for å få SV ut av den hengemyra partiet befinner seg i så lenge de lever bastet og bundet i Arbeiderpartiets regjerings-skygge. Men heller ikke her skiller de seg ut verken fra hverandre eller den rådende linja i partiet.

Begge er født og oppvokst i Kristin Halvorsens SV, og med det rødgrønne samarbeidet som ledestjerne. Det er derfor ingen grunn til å anta annet enn at dette blir business as usual - uansett Audun eller Heikki





Blogglisten

fredag 19. august 2011

Tabloidenes selvskudd?


Løssalgsavisene er sterkt økonomisk presset, og jaget etter skandaler som kan bringe inn lesere blir stadig tøffere. News of the World-saken er et helt ekstremt eksempel på hvor langt enkelte er villige til å gå for å skaffe lesere. Men norske løssalgsaviser har kanskje ikke så mye å være stolte av heller? Det virker som om tabloidenes dekning av Utøya-tragedien er i ferd med å gi dem et alvorlig selvskudd.

Flere og flere reagerer på tabloidpressens overdramatisering av alt som kan ligne skandaler, konflikter, avsløringer, og kritikkverdige forhold. Noen eksempel fikk vi forleden presentert av Høyres Torbjørn Røe Isaksen da han blogget om medienes dramaturgi av politiske meninger.
Langt alvorligere for tabloidene er det som nå kan virke som et folkelig opprør mot grafsingen og skandaliseringen av Utøya-tragedien. Tabloidkundene snur ryggen til grafsingen i gjerningsmannens historie og holdninger, til den uhemmede kritikk av politi og redningsaksjonen, til utbroderingene av ofrenes lidelser, og til kynisk billedbruk og paparazzitilstander.

På Facebook popper det opp grupper som vil boikotte VG og Dagbladet. Andre grupper tar avstand fra tabloidenes hemningsløse og nådeløse kritikk av politiets arbeid og av redningsmannskaper. Og andre igjen gir uttrykk for avsky for publisering av bilder fra rekonstruksjonen, og at man gir gjerningsmannen så stor spalteplass både til hans meninger og til hans portrett.

Men det er ikke bare på Facebook reaksjonene kommer. Det er aksjoner på gang rundt om i landet, hvor folk snur forsidene på VG og Dagbladet i avisstativene. Og kritikerne slipper etter hvert også til med spalteplass i mediene.

Aftenposten fredag 19/8 har en tankevekkende kronikk fra faren til en av de drepte på Utøya. Han føler seg provosert og opprørt over tabloidenes håndtering av katastrofen, og mener at særlig tabloidene er med på å strø salt i sårene og kan bidra til å fremme hatet i oss. Han advarer samtidig mot at man gjør hjelpemannskap og politi til syndebukker, og dermed skaper enda flere offere. En av de overlevende fra Utøya er også intervjuet i Aftenposten. Han reagerer sterkt på medienes spekulasjoner og kritikk av politiet. Og han føler at medieoppslagene gir en ekstra belastning for ofre og etterlatte. Slike reaksjoner fra pårørende og etterlatte etter Utøya-tragedien burde være et alvorlig tankekors for de mediene som burde føle seg truffet.

Journalisten kan samme dag (fredag 19/8) fortelle at det er kommet inn rundt 20 – tyve - klager til Pressens Faglige Utvalg på medienes dekning av Utøya-massakren. Det er Dagbladet og VG som er de med overveiende mest klager mot seg.

Grensene for hva løssalgsaviser tillater seg i jakten på lesere, synes å være svært glidende og pragmatisk. Utøya-tragedien er kanskje en sak økonomisk pressede tabloider håpet de kan selge flere aviser på, og jakten på nye vinkler, nye bilder og nye saker blir dermed overordnet de etiske og moralske dilemmaene? Men ting tyder på at resultatet er det motsatte. At opinionen og leserne forlater tabloidene i avsky. Kanskje ser vi nå tegn på at den norske befolkning forholder seg like fornuftig og reflektert til medienes jag på sensasjon som til massemorderens hat? Vi snur ryggen til, står sammen, og tar felles avstand.

I så fall har tabloidene begått et alvorlig selvskudd, og tar de signalene fra leserne må de korrigere kursen før de ender opp som News of the World.

Denne posten er også publisert i journalisten.no


Blogglisten

fredag 27. mai 2011

Jens og endene

Jeg blogget om Jens og endene i går, og jammen tok ikke VG hele vinklingen min, og trykket en egen sak i dag! Gøyalt

Men dagens sitat går til Hans Geelmuyden: "Han virker ofte gladere sammen med dyr enn med velgere". LOL, som sønnene mine ville sagt.




Blogglisten

torsdag 26. mai 2011

En dag i en Statsministers liv

Denne skal jeg la stå ukommentert....:

  • Sverige: Statsminister Fredrik Reinfeldt er i Berlin og møter bl.a. Tysklands Forbundkansler Angela Merkel
  • Storbritannia: Statsminister David Cameron har samtaler med President Barack Obama om krigen i Libya
  • Spania: Statsminister José Luis Zapatero kjemper mot finansielle problemer og sosialistpartiets nederlag i lokalvalget søndag.
  • Hellas: Statsminister George Papandreou presenterer ny finansplan for at Hellas skal unngå konkurs.
  • Israel: Statsminister Benjamin Netanyahu holder tale for den amerikanske Kongressen.
  • Island: Statsminister Johanna Siguroardottir mener det verste er over, etter at vulkanutbruddet og askeskyen som har skapt problemer for flytrafikken i Europa den siste uken.
  • Egypt: Fungerende statsminister Essam Sharaf holdt fjernsynstale til alle egyptere og manet dem til l å gi regjeringen en sjanse til å etterkomme kravene fra fornyede demonstrasjoner.
  • Danmark: Statsminister Lars Løkke Rasmussen er i harde diskusjoner med EU-kommisjonen om den nye og strenge grensekontrollen i Danmark.

    og:
  • Norge: Statsminister Jens Stoltenberg eskorterer en andefamilie over Parkveien, slik at andemor og de nyklekkede ungene kan få bade i Slottsparken.

Blogglisten


Blogglisten

lørdag 9. april 2011

Anonyme SV-kriminelle

En "SV-veteran" er dømt til fengsel for hallikvirksomhet. Saken må ha vært kjent lenge, siden har nødvendigvis har vært både siktet og tiltalt, før saken nå har vært til domstolene. Hvorfor anonymiseres denne fyren, mens Birkedal klistres ut over alle landets medier lenge før han evt. har blitt dømt? Birkedal er nok mer sentral enn denne "SV-veteranen", men bør ikke mediene ha en viss likhet i sin praktisering av hvem som offentliggjøres? Hvilke vurderinger gjør pressen seg?


Jeg mener det var rett å fortelle om Birkedal. Men det kan virke som om mediene lar sine politiske preferanser styre valgene. Burde ikke velgerne blitt gjort kjent med denne karen også?

Blogglisten